Husker du...VM i 1994?

11 gode og mindre gode minner fra VM i USA

1. Maradona utestenges
Diego Maradona scorer et perlemål i 4-0-seieren over Hellas, men blir dopingtatt og ekskludert fra VM etter neste kamp mot Nigeria. Muligens tidenes tristeste VM-sorti.

2. Escobar blir skutt
Andrés Escobar blir skutt utenfor en bar i Medellín etter å ha sendt Columbia ut av VM ved å lage selvmål mot USA. Ryktene vil ha det til at lokale narkobaroner hadde satt store penger på Columbia-seier.

3. Al-Owairans solomål
Saudi-Arabias Saaed Al-Owairan tar med seg ballen fra egen banehalvdel, dribler seg forbi seks mann og scorer mot Belgia. Målet blir kampens eneste, og regnes som et av VM-historiens aller fineste.

4. Letchkov sender Tyskland ut av VM
Yordan Letchkov tar Bulgaria videre på bekostning av Tyskland med sin flyvende 2-1-scoring i kvartfinalen. Lille Thomas Hässler fikk noe ufrivillig oppgaven med å markere Letchkov, og var sjanseløs da den flintskallede bulgareren kastet seg frem for å møte overlegget fra motsatt kant. Letchkov var sammen med Stoichkov en av overraskelseslaget Bulgarias beste spillere i mesterskapet. Fun fact: Letchkov arbeider i dag som ordfører i byen Sliven.

5. Salenko skaper historie
Oleg Salenko setter ny VM-rekord med 5 mål i én og samme kamp mot Kamerun, og blir med det delt toppscorer i turneringen sammen med Hristo Stoichkov. Til tross for 6-1-seieren røk Russland ut i gruppespillet. Salenko fikk kun 9 landskamper, og han scoret aldri flere landslagsmål verken før eller etter USA-VM.

6. Roberto Baggio brenner straffe
På stillingen 3-2 til Brasil går Baggio, en av datidens desidert beste angrepsspillere, frem for å ta straffen Italia må score på. Og bommer. Brasil vinner VM.

7. Leonardos albue mot Tab Ramos
Den brasilianske venstrebacken svinger albuen med grusom presisjon rett i tinningen på stakkars Ramos. Amerikaneren måtte gå ut med brudd på hodeskallen, og lå på sykehus i nesten fire måneder etter episoden.

8. Kjetil Rekdal senker Mexico
Steinansiktet fra Romsdal sender nasjonen til himmels da han løper gjennom det meksikanske forsvaret og plasserer ballen bak keeper Jorge Campos i Norges første VM-kamp på 56 år. Jubelen blir imidlertid ikke langvarig, Norge ryker ut fra ”Dødens gruppe” etter 0-1 mot Italia og 0-0 mot Irland.

9. Brolin, Dahlin og Andersson
Svenskenes offensive trio var kanskje mesterskapets aller største beholdning, få lag var nemlig mer underholdende å se på enn de skandinaviske bronsevinnerne. Trekløveret sto for ti av lagets mål, hvorav det fineste trolig var frisparktrekket mot Romania som avsluttes med at Brolin setter ballen i nettaket.

10. Romania slår Argentina 3-2
Rumenerne sjokkerer fotballverdenen med å sende en av forhåndsfavorittene ut i åttendedelsfinalen. Gheorge Hagi briljerer på midten, mens Ilie Dumitrescu scorer to mål som erstatter på spissplass for en suspendert Florian Raducioiu.

11. Romário-tuppen
Brassen var mesterskapets store spiller, og bidro med fem mål på veien mot gullet. Høydepunktet var målet mot Sverige i gruppespillet, der Romario rister av seg et par mann før han tupper ballen nonchalant forbi Thomas Ravelli fra sekstenmeterstreken.

15 fotballag med snodige navn

Her følger en oversikt over forskjellige lag rundt om i verden som kunne og burde ha lagt ned litt mer arbeid i navnevalget. Enkelte navn blir morsomme på grunn av tolkningen, som Queensland Roar (på norsk høres det ut som en gammel bygdeoriginal fra den australske landsbygda) og Semen Padang, mens andre rett og slett bare er totalt uforståelige. Supplér gjerne listen med egne funn!


1. Manly United (Australia) – Ville sannsynligvis hett Karslig-Kameratene i Norge

2. Karori Slapperz (New Zealand) – Den lokale S&M-klubben har startet bedriftslag

3. Dalian Shide FC (Kina) – ”You’re Shide, and you know you are!”

4. Xianjiang Autonomous Region FC of Sport Lottery (Kina) – Her kan man vel trygt kalle kamputfallet ren bingo

5. Double Flower FC (Hongkong) – Enhver botanikers drømmelag

6. Happy Valley Athletic (Hongkong) – Lagmoralen er det ikke noe å si på

7. Satun Exorcist (Thailand) – ”The Power of Christ compels you!”

8. GC Mascara (Algerie) – Og hvem sa at fotball ikke var for jenter?

9. Hello United (Kambodsja) – Hallo i luken

10. Eleven Men in Flight FC (Swaziland) – Gir visse Helter i strømpebukser-assosiasjoner

11. Tanta FC (Egypt) – Tanta til hvem? Beate?

12. Mr. Onion FC (Bermuda) – Herr Løk. Joda, så..

13. Robin Hood FC (Bermuda) – Tar poeng fra de rike og gir til de fattige

14. Barefoot Hokkaido (Japan) – Med mindre disse spiller sandfotball, hørtes ikke dette spesielt behagelig ut

15. Police (Grenada) – Med Sting på høyreback og maracas

Chelsea topper, Liverpool flopper og (Don't) STOP! Fergie time!

Etter å ha tapt mot Wigan og blitt skjelt ut av sin egen manager etter elendig spill mot det kypriotiske miniputtlaget APOEL i midtuken, slo Chelsea hardt tilbake ved å beseire tittelutfordrer Liverpool på hjemmebane på lørdag. Carlo Ancelottis menn lot ikke Steven Gerrard eller Fernando Torres få spillerom, og til tross for at Chelsea var uten førstekeeper Petr Cech skapte bortelaget få farligheter foran tsjekkerens erstatter Hilario. De få mulighetene Liverpool kom til ble enkelt tatt hånd om av en overraskende god Hilario, som ble foretrukket foran mindre rutinerte Ross Turnbull. Didier Drogba var involvert i begge Chelseas mål, noe som tilsier at målene må ha blitt scoret i løpet av de få minuttene Drogba ikke inntok horisontal posisjon med armen over hodet og smertetrekninger i ansiktet. Men rett skal være rett, Drogba var veldig god, og hvordan Chelsea klarer seg uten ham under Afrikamesterskapet i januar vil være en god indikasjon på om det blir flere pokaler eller ei på Stamford Bridge med det første. I Liverpool er situasjonen hakket mer dyster, da dette var lagets tredje tap på åtte seriekamper. Liverpool-eier George Gillett hinter frempå om at den dårlige sesonginnledningen skyldes manager Rafa Benitez’ prioriteringer på transfermarkedet, et utsagn som garantert ikke bidrar til å gi spanjolen den arbeidsroen han trenger for å få Liverpool-maskineriet tilbake til fjorårsformen.

På Old Trafford går tingene sin vante gang. Manchester United scorer på overtid mot Sunderland, og..vent litt. Spiller uavgjort?! Ikke rart Sir Alex av Govan, Glasgow, Manchester og De britiske øyer er misfornøyd med tilleggstiden. Istedenfor å erkjenne at Sunderland faktisk i perioder var det beste laget, legger Ferguson skylden på dommer Alan Wiley, som førstnevnte mener er for dårlig trent. Eller feit, om man vil. Wiley er naturlig nok i harnisk, og den objektive seer vil nok ikke ha unngått å merke seg at dommer Wiley tilbakela dobbelt så mange kilometer som hele Uniteds midtbane til sammen. De fleste Fergie-kjennere er enige om at stormangrepet mot Wiley kun må tolkes som røyklegging av det faktum at United ganske enkelt var for dårlige, noe som helt sikkert er minst halve sannheten. Ben Foster spilte seg elegant ut av landslagsdiskusjonen ved å styrke Darren Bents Englands-aksjer, og senere i kampen er det ting som tyder på at Foster enten a) er dverg eller b) ikke klarer å hoppe, idet Kenwyne Jones får stige til værs over en utstrakt Foster-neve og skalle Sunderland i en velfortjent ledelse. Kun et Anton Ferdinand-selvmål på overtid redder rødmende United-fjes fra den helt store skammen. Tipper Tjukke-Wiley legger til færre tilleggsminutter neste gang han besøker Old Trafford.

Ukens lykkeligste må ha vært Paul Hart. Portsmouth tok endelig sin første seier for sesongen, etter at Hassan Yebdas mål var nok til å etterlate Wolverhampton tomhendte hjemme på Molineux. Til tross for at spillerne ikke har fått lønn den siste uken, og at situasjonen omkring eierskapsforholdene i klubben er mer uklare enn i Notts County, klarte altså Harts nyinnkjøpte lappeteppelag å prestere der det virkelig gjelder – på banen. Ingen lag har hatt en verre start på en sesong uten å rykke ned siden Liverpool berget seg for 110 (!) år siden, så det blir spennende å se om dette var begynnelsen på en real opptur for Portsmouth eller om det kun gir den kriserammede klubben et lite hvileskjær.

Så over til våre venner i nød i Norwich City, som Off the Perch forlot som en annen anti-samaritan da klubben rykket ned i League Two tidligere i år. Bryan ”Machine” Gunn har fått sparken, og blitt erstattet av den tidligere skotske landslagsspilleren Paul Lambert. Etter en katastrofal sesonginnledning med et 1-7-tap hjemme for Colchester som ”høydepunktet” har Lamberts utvalgte karret seg opp på en hederlig sjuendeplass, med henholdsvis småpene 4-0 og 5-1 i de to siste kampene. I forrige kamp mot Bristol Rovers scoret sågar en Chris Martin, og for alle involvertes del får vi håpe dette ikke er samme Martin som skjemmer ut musikkverdenen som sanger i Coldplay. Vi ønsker Norwich lykke til i opprykkskampen!

PS: Off the Perch vil ta noen ukers pause på grunn av utenlandsopphold.

Målkalas i PL, seriegull i Trondheim og snusk i Bulgaria

Nå er vinteren her. Kulde, hosting og rennende nese. Tempoet senkes, all bevegelse foregår mye saktere enn i de virile sommermånedene. Så også i Off the Perchs tilfelle. Til tross for unevnelige doser kaffe nekter øynene å åpne seg, og hjernen er mindre samarbeidsvillig enn Israel og Palestina på en dårlig dag. Det er årsaken til at du, kjære leser, måtte vente helt til onsdag med å lese om helgens begivenheter, som du dermed etter all sannsynlighet allerede har glemt/fortrengt.

Anyway. Det har vært en interessant åpning på den nye Premier League-sesongen. I helgen gikk også Chelsea på sitt første poengtap, og dermed står alle de ”fire store” med minst ett tap hver. Roberto Martinez og hans menn vant fullt fortjent 3-1 hjemme på DW Stadium (som mot formodning ikke står for Dave Whelan Stadium), og etter kampen uttalte Carlo Ancelotti at han ikke aner hvorfor Chelsea tapte. Urovekkende nytt for Chelsea-fansen, skulle jeg mene. I Liverpool går alt så meget bedre. Siden jeg har lovet en kamerat å skrive pent om Liverpool denne gangen skal jeg la gårsdagens flause ligge, og heller fokusere på hjemlige bravader der Hull City ble nedsablet med småpene 6-1. Anfield-publikummet fikk trolig et snev av déjà vu fra forrige sesong da Hull utlignet Torres’ tidlige ledermål, men etter et nytt mål fra spanjolen etter snaue halvtimen var det liten tvil om at dette ville ende med H for heimesiger på tippekupongen. Tottenham fortsetter den fine sesonginnledningen, og denne helgen var det Burnley som ble slukt levende på White Hart Lane. Robbie Keane noterte seg for intet mindre enn fire av målene i 5-0-seieren. Imponerende!

Her oppe i steinrøysa tok Trondheims egne Invincibles sitt første seriegull siden 2006, og sitt 21. gull totalt med borteseieren over Molde. Erik Hamrén har gjort en utrolig god jobb med et lag som har havnet på femteplass de to foregående sesongene, og dersom laget gjennomfører sesongen uten tap vil svensken kanoniseres i RBK-folkloren. Også Molde må si seg fornøyd med en sesong som høyst sannsynlig vil ende med medalje. Laget havnet tross alt på niendeplass i 2008, men spillere som Makhtar Thiouné, Mame Biram Diouf og Pape Pate Diouf har bidratt til at Kjell Jonevrets mannskap har vært Tippeligaens klart mest attraktive lag å følge denne sesongen. Pape Pate Diouf må forresten være en lidelse for Molde-fansen å forholde seg til. Mannen er ekstremt teknisk begavet, besitter en hurtighet over gjennomsnittet, og scorer mål (9 hittil denne sesongen). Men allikevel. Moldes Nani brenner sjanser oftere enn det brennes sprit i Trøndelag, han skyter selv fremfor å slå til bedre plasserte lagkamerater, og han dribler bort ballen i gode posisjoner. Han fremstår i så måte som en fotballens Torbjørn Jagland, en type som virker totalt ubehjelpelig, smådum og klønete, til tross for at alle vet at han egentlig er nødt til å være ganske flink. Gratulerer med ny jobb, Tobbis! Før vi forlater Tippeligaen: Hva er det som gjør at alle lag som har hatt en dårlig sesong gjør det bra den påfølgende sesongen, og omvendt? Det skal sies at denne påstanden ikke har rot i noen som helst empiri, men det føles som om Odd, Bodø-Glimt, Tromsø o.l. tar hver sin etappe i bunnstriden etter å ha vært med i medaljekampen året før. Med mindre man er helt Ham-Kam, da. Man kan spekulere i om det er et utslag av den norske sosialdemokratiske tanken om at alle skal få være med som gjør seg gjeldende, at man bytter litt på å være flink og ikke riktig så flink. Slik var det alltid da man spilte fotball som lilleputt, da skulle alle få være med, selv de som kun gikk rundt og spiste grus. I en slik sammenligning er naturligvis Rosenborg på 90-tallet han idioten som alltid sto ved stolpen for å være sist på alle målene. Møkkamann.

Dette blir en noe lengre blogg enn planlagt, men det får stå sin prøve. Vi må simpelthen innom en hendelse fra bulgarsk fotball før vi gir oss. Jeg skal innrømme at det er sjelden vi må innom bulgarsk fotball, men i dette tilfellet må vi faktisk det. Historien begynner med at da CSKA Sofia skulle spille byderby mot Levski Sofia manglet sistnevnte fire viktige spillere. Årsaken var at disse befant seg i Moskva, hvor de skulle gjennomføre en hurtig arrangert overgang til de russiske mestrene Rubin Kazan. Til tross for at transfervinduet allerede var stengt hadde Rubin fått dispensasjon til å hente inn nye spillere, siden spillerstallen var hardt rammet av svineinfluensa. Problemet var bare at da Levskis klubbpresident ringte sitt motstykke i Rubin Kazan etter at spillerne hadde landet i Moskva, ante ikke klubbpresident Aleksandr Gusev hva hans bulgarske kollega snakket om. Levski Sofia tapte kampen 2-0, og man vet fortsatt ikke hvem som ga seg ut for å representere Rubin Kazan i samtalene med Sofia-klubben. Noen hevder at det var CSKA-supportere, mens andre hevder at asiatiske bookmakere står bak. En heller sjelden fortelling ble det i alle fall. Hele historien kan leses på fourfourtwo.com. Anbefales!

Så fjæra fyk!

Eventuelt så tjæra og fjæra fyk. I siste serierunde spilte nemlig Oslo-Ørn rollen som skurken i Vill vest-tegneseriene, han som skamfull og ydmyket forlater byen rullet i tjære og fjær etter å ha fått seg en lærepenge av den staute sheriffen. Indre Østham kom, så og vant solid på Dælenga, og ga seg ikke før hjemmelaget lå skambanket tilbake med 1-8 i sekken. En slik gjerning kan sammenlignes med blind vold mot funksjonshemmede pensjonister, og burde ikke forekomme i et demokratisk samfunn. Oslo-Ørn spilte nemlig på nivå med tidligere nevnte kollektive betegnelse på eldre individer, og bør være takknemlige for at sesongen er over. Vi sees i april!

Festfotball, Nugent tilbake fra de døde og overraskelser i Championship

Oi oi oi. Hvor skal man begynne? Syv mål, Michael Owen som scorer på overtid på Old Trafford i Manchester United-drakt, Carlos Tevez som bues ut på sin gamle hjemmebane, Ryan Giggs som spiller en av sitt livs beste kamper, Craig Bellamy som scorer to mål og klapper til en tilskuer etter kampen? Alex Ferguson beskrev oppgjøret som det beste derby-møtet mellom United og City noensinne, og med fare for å gå i selektiv hukommelse-fella er det vanskelig å si seg uenig. City viste absolutt tegn på at de kommer til å ha noe fare med utover sesongen, i hvert fall i første omgang. I andre omgang var det derimot mer eller mindre enveiskjøring, og bortelaget kan takke keeper Shay Given for at det ikke ble kalassifre der ute. Allikevel, det ble spenning til siste slutt takket være et kremmerhus fra Bellamy og et øyeblikks komplett feilkobling hos Rio Ferdinand, før Michael Owen dukket opp for å gjøre nøyaktig det han er hentet inn for – score mål. En irritert Mark Hughes (eller Mark HUGGS, som Lars Tjærnås kaller ham) forlangte en forklaring på hvorfor dommeren la til så mye som han gjorde, men Hughes har da selv spilt på Old Trafford, og burde således vite at Old Trafford-tid ikke er det samme som annen tid?

I seksjonen for ikke fullt så høyprofilerte kamper finner vi Burnley – Sunderland, hvor hjemmelaget vant 3-1 ved hjelp av to scoringer av innleide David Nugent. Nugent ble hentet til Portsmouth av Harry Redknapp for 6 millioner pund for et par år siden, men har ikke scoret mer enn tre mål på 34 kamper for sørkystklubben. I høst ble han dermed hentet på lån av Burnleys Owen Coyle, som fort kan ha gjort et...eh, ”røverlån” (kan man si det?). Nugent, som i 2007 ble den første Preston-spilleren siden Tom Finney som spilte på det engelske landslaget, har tydeligvis fortsatt vage minner om hvor målet står. Han håper at utlånet til the Clarets skal få ham inn i landslagsvarmen igjen, og dersom Nugent får spille med de tre løvene på brystet som Burnley-spiller vil han være den første siden Martin Dobson i 1974 til å gjøre nettopp dét.

Årets Championship-sesong byr stadig på overraskelser. Ikke nok med at Newcastle har ligaens tetteste forsvar (og da mener vi ”tetteste” som i færrest innslupne mål, ikke som i laveste kollektive intelligens – selv om det ikke nødvendigvis er noe motsetningsforhold her) eller at Sinte-Roys Ipswich kaver rundt nede på bunnen av tabellen, men West Bromwich går altså hen og knuser Middlesbrough 5-0 på bortebane. Oh, how the mighty have fallen. Eller weighty, i Mido og Mark Vidukas tilfelle, uten at vi skal laste forhenværende Boro-spillere for denne stygge skrellen. Steve Gibson, Middlesbroughs styreformann, har ingen planer om å la Gareth Southgate gå planken foreløpig. Greit nok, Boro ligger på en anstendig tredjeplass, men det får da være grenser for hvor lenge man skal la mannen beholde jobben av ren medlidenhet kun fordi han har brent et straffespark for England.

Gårsdagen kunne by på en riktig godbit for dem som holder med gamle storlag, da Leeds tok imot Liverpool på Elland Road i ligacupens tredje runde. I en kamp der Simon Graysons menn viste fine takter var det til slutt David Ngog og Liverpool som gjorde akkurat nok til å avansere. Et reservepreget Liverpool var noe heldige som ikke fikk Javier Mascherano utvist, og samme mann la senere den målgivende pasningen da Ngog scoret kampens eneste mål. Hjemmelagets Robert Snodgrass brukte Andrea Dossena som rundingsbøye opptil flere ganger, og dersom Leeds klarer å holde samme nivå sesongen ut i League One kan fansen snart se frem mot lokaloppgjør mot Doncaster, Barnsley og Scunthorpe igjen!

Så fjæra fyk!
I en optimistisk Oslo-Ørn-leir var det store samtaleemnet før kampen mot Kurdistan muligheten til å komme seg opp på tredjeplass med seier, og dermed avslutte sesongen på anstendig vis. Seierssikre Ørner gikk på banen med lave skuldre, stemningen var faktisk såpass avslappet at den bakre fireren hadde falt i søvn da hjemmelaget gikk opp til 1-0 etter noen få minutter. Til tross for en forholdsvis kjapp utligning tok Kurdistan fort tilbake ledelsen, og daffe Ørner i vinterdvale gikk til pause med 1-3 i bagasjen. Til tross for marginal bedring i andre omgang endte kampen med en fortjent 4-3-seier til Kurdistan, og de grønn- og svartstripete er nødt til å heve seg flere hakk i sesongens siste kamp. Nevnte kamp går av stabelen hjemme på Dælenga Stadium of Light mot Indre Østham i dag, og uavhengig av resultatet vil sesongslutt markeres med en symbolsk halvliter eller to på Shamrock etter kampen. Vi byr på taktikkdiskusjon med trenerteamet, autografskriving og fotografering samt artige anekdoter fra inneværende sesong. Fansen er hjertelig velkommen!

OtP er tilbake! Om enn like forsinket som en Paul Scholes-tackling, men læll a gut!

...og vi er tilbake! Etter en forholdsvis langt tid i sommermodus returnerer Off the Perch med ukvalifisert synsing, keitete kommentarer og irriterende ”morsomheter”. Litt som TV2, bare uten kortvokste forhenværende landslagsspillere og Ivar Hoff. Sommeren har med unntak av et par ventede (og noen uventede, det skal innrømmes) overganger vært usedvanlig lite spennende, og det faktum at Rosenborg på ny leder Tippeligaen komfortabelt lenge før slutt har heller ikke bidratt i positiv retning. Når et tafatt norsk mannskap i tillegg får det islandske landslaget til å se ut som Barcelona er det gledelig at Premier League har startet igjen, slik at vi kan se Manchester United, Chelsea, Liverpool og Arsenal okkupere de fire øverste plassene på tabellen nok en sesong. Same procedure as every year, James. Er det bare meg, eller begynner det å bli kjedelig å se Rooney/Gerrard/Drogba/van Persie (stryk det som ikke passer) score på overtid mot et heroisk kjempende Stoke/Sunderland/Bolton/Blackburn (gjenta samme prosedyre her) gang på gang? Det hadde faktisk vært utrolig forfriskende å se Aston Villa, Tottenham eller City (massive club) bryte opp Champions League-hegemoniet denne sesongen. Okay, kanskje ikke City da. Det måtte i såfall være dersom det var Liverpool som forsvant ut. Uten at DET ville hatt så mye å si, siden UEFA endrer reglene for CL-deltakelse de årene Liverpool ikke makter å kvalifisere seg, les 2005/06-sesongen. Kremt.

Denne sesongen har allerede både United og Liverpool snublet tidlig i Premier League, mens Chelsea ser urovekkende sterke ut. I City har Mark Hughes tydeligvis klart å stokke kabalen av nye spillere på rekordtid, noe som gjør at kommende helgs Manchester-derby vil bli fulgt med ekstra stor spenning blant de respektive lags supportere. Emmanuel Adebayor ser høyst sannsynlig oppgjøret fra tribuneplass, etter at han løp over hele banen for å feire scoringen mot Arsenal forrige helg. Det mest oppsiktsvekkende var allikevel ikke at den tidligere Arsenal-spilleren ikke skjønte hvor idiotisk en slik handling var, men heller det at han løp omtrent like mye som i hele fjorårssesongen kun for å feire et mål. Når togoleseren i tillegg forsøkte å lobotomere Robin van Persie med skoknottene er det bare å se frem til returoppgjøret på Emirates over nyttår. Kastegjenstander er ikke inkludert i billettprisen. På andre trakter av London viste Spurs glimt av gammel middelmådighet. Til tross for en imponerende seiersrekke før kampen og et tidlig ledermål, klarte ikke Droopy Redknapps menn å hindre Manchester United i å ta med seg alle poengene nordover. Karikaturparet Crouch og Defoe ble effektivt stoppet av Ferdinand og Vidic, selv om sistnevnte inniblant måtte ty til tvilsomme metoder. I den andre enden av banen scoret Ryan Giggs (83) et vakkert frisparkmål, før Anderson sendte rødtrøyene i ledelsen med sitt første ligamål for United noensinne. Førstnevnte, som debuterte omtrent samtidig med Jesu død, scorte sitt første mål da Vest-Romerriket falt og debuterte på landslaget rundt oppdagelsen av Amerika, er nå den eneste spilleren som har scoret i hver sesong siden Premier League startet opp. For å illustrere hvor lenge dette er siden, kan vi nevne at i 1992 lanserte Microsoft Windows 3.1, Prins Charles og Lady Diana tok ut separasjon, og Graeme Souness var manager i Liverpool. Those were the days! Wayne Rooney, som har vært i fin form både for klubb- og landslag den siste tiden, sikret seieren mot Spurs med sitt 3-1-mål like før slutt.

Så fjæra fyk!
Oslo-Ørn har virkelig fått luft under vingene i høstsesongen. Etter en stri vårsesong har Torshovs stolthet endelig begynt å sanke nok poeng til å unnslippe bunnstriden i 6. divisjon avdeling 2. Ørn har vunnet tre av de fire kampene i høst, hvorav det ene tapet kom mot avdelingsleder Stort. At en sommer med iherdig egentrening har gitt resultater hersker det ingen tvil om; de innlagte øl- og grillmatpausene har simpelthen gitt et moralsk løft som laget høster fruktene av nå som sesongen går mot slutten. Førstkommende onsdag møter Ørn Kurdistan på bortebane. Dersom alle husker visum og forbereder seg på Ali Sami Yen-lignende tilstander med steining av lagbuss og ”Welcome to Hell”-bannere, burde veien ligge åpen for tre nye poeng.

Los Galacticos vender tilbake, argentinsk misnøye og ulyder fra Afrika

Silly Season er på mange måter den mest spennende tiden av året for en fotballsupporter. Da er det blanke ark med fargestifter tæll, fremtidsoptimisme og lettkledd godstemning. Etter at mai måned er ferdig, vel å merke. I Silly Season skal spillere skifte klubb for summer som tilsvarer middels europeiske statsbudsjetter eller for en Snickers og en klapp på skulderen, alt ettersom. Sommerens største overganger har naturlig nok vært Real Madrids kapring av Cristiano Ronaldo og Kaka, som av de fleste regnes som to av verdens tre beste fotballspillere. Den siste er en liten argentiner – og nei, ikke han feite med narkotikaproblemer. I tillegg ble stortalentet Karim Benzema hentet inn fra Lyon senest i går, pluss at Bayern Munchens Franck Ribery også ønsker seg til de helhvite fra den spanske hovedstaden. Spørsmålet er selvsagt om Real klarer å bygge et lag som er godt nok til å ta opp hansken fra Barcelona, eller om Kaka, Benzema og Ronaldo henholdsvis flyr/kaster seg i beina på hverandre. Sist klubbpresident Florentino Perez baserte laget på galacticos solgte han unna kanskje verdens beste defensive midtbanespiller med følgende avskjedsord: ”Vi kommer ikke til å savne Makelele. Teknikken hans er middelmådig, han mangler fart og evne til å føre ballen forbi motstandere, og nitti prosent av pasningene hans går enten bakover eller sideveis.” Og hvem sa at klubbpresidenter ikke hadde peiling på fotball? Det blir uansett enormt spennende å se hvordan Real gjør det kommende sesong, ikke minst i Champions League, hvor laget ble utklasset av Liverpool tidligere i år.

Hva er galt med argentinske fotballspillere? Først Gabriel Heinze, nå Carlos Tevez. Grining og sutring så fort man mister plassen på laget, for deretter å ønske seg bort – til en av Uniteds nærmeste rivaler. Tevez uttalte at han ikke ville gå til Liverpool - i motsetning til Heinze - siden han forstår hvor mye rivaliseringen betyr for fansen, men at City (massive club) faktisk er å regne som en rimelig bitter rival ser ut til å gå ham hus forbi. Mannen spilte totalt 51 kamper i 2008/09 (mer enn sesongen før), hvorav var 34 fra start, men klarer allikevel å hyle og skrike over ikke å få starte mot Chelsea og Barcelona. Du får score mer når du spiller, da vet du. Good riddance.

I Sør-Afrika har det nylig vært avholdt prøve-VM. Brasil vant - som forventet. Spania røk ut mot USA – ikke som forventet. Italia røk ut i gruppespillet – på ingen måte som forventet. Utenom dette er det som har vakt størst oppmerksomhet internasjonalt det sørafrikanske publikums bruk av såkalte vuvuzelas, en slags plasttrompet som lager horrible lyder. Simon Burnton i the Guardian beskriver lyden som at det er som å høre ”a platoon of ninja bumblebees with a bad mobile signal have left you a 45-minute answerphone message”. Hallo, alle vet da at ninjaer er lydløse. Spanias Xabi Alonso ønsker å forby kakofonien til VM, mens fansen naturligvis ønsker å fortsette å bruke vuvuzelaene. Sepp Blatter støtter fansen, og mener at det er mer skadelig for ørene å gå på diskotek. Ordene "Sepp", "Blatter" og "diskotek" i samme setning gir noen hver stygge bilder i hodet, vil jeg tro. Svette sveitsere med over gjennomsnittelig livvidde som gnukker seg innpå blonde tenåringsjenter, no thank you. Danny Jordaan, lokal sjef for organiseringen av VM i Sør-Afrika, sammenligner Alonso med en conquistador og ber ham holde kjeft. Hvis dette bare er prøve-VM ser jeg virkelig frem til the real deal starter!

Championship Manager & The Partick Five

Championship Manager 2. Spillet som har skylden for at en halv generasjon aldri hadde noe sosialt liv i ungdomstiden. Spillet som effektivt satte en stopper for alle kjæresteforhold, all skolefremgang og muligheten til å fungere som et normalt menneske på generell basis. Etter at spillet var blitt tjuvkopiert over fra seks disketter fremskaffet av fotballtreneren min (diskettene inneholdt for øvrig også en slags forhistorisk pre-porno, et pikselsammensurium som satte stygge spor i et ubesudlet guttesinn), gikk skoledagene stort sett med til å glede seg til å komme hjem igjen – til CM2, Spillet over alle Spill. Med for eksempel Eric Cantona, Uwe Rösler, Tony Yeboah og Alan Shearer på topp i en 4-2-4-formasjon utviklet alle kamper seg til å minne om en oppvisningskamp mellom Brasil 1970 versus Handikappforbundets old boys-lag anno 1914. Stor var også gleden da vi fant ut hvordan man kunne hente inn Fowler, McManaman og Collymore fra Liverpool gratis, sende resten av gjengen ut på free transfer og i tillegg svindle til seg alle pengene klubben eide! Eventuelle kommentarer om United-supporteres manglende moral ignoreres. CM2 var det fortryllende første stevnemøtet med fotballmanagerspillene for min del, og er fortsatt høyt verdsatt. Men så, noen år senere, skjedde det. Etter flere mislykkede forsøk på å gjenoppleve magien fra det originale CM2, ble jeg forført på ny. Rått, brutalt og totalt. Sesongen 1997/98. Nytt Championship Manager 2 – 97/98. Der CM2 i dag fremstår som den første jenta du dro med deg på kino, holdt hender med og nusset på etter at kvelden var omme, er CM 97/98 dama som slukte deg hel på samme kino noen år senere. Dama som dro deg med hjem og ga deg innblikk i en voksenverden du ikke visste eksisterte, og som med tiden ble en altoppslukende besettelse. Med CM 97/98 var tilværelsen fullendt.

Her er det på tide å komme med en aldri så liten innrømmelse. Hei, jeg heter Sigurd, og jeg har spilt CM 97/98 mer eller mindre sammenhengende i 10 år. Uten å være spesielt utro mot spillet heller (mye på grunn av å ha slitt med bedrøvelige datamaskiner opp gjennom årene, men pytt pytt). Sommerferiene har gått med til oppdatering av spillerstaller, managerbytter og til og med etablering av klubber som ikke fantes i systemet! Draktfarger, stadionnavn og økonomi - the works. Ja, du har rett. Det er ikke til å nekte for at jeg til tider har følt meg som den lokale utgaven av Rain man, rent bortsett fra at han er bedre til å telle og å kjøre bil enn det jeg er. Hadde jeg brukt like mye tid og krefter på for eksempel børsindekser eller noe annet i samme gate, det vil si noe enormt kjipt, for pappagutter med blådress og ekle for- og etternavn, kunne jeg trolig sittet rimelig godt i det i dag. Men jeg angrer ikke ett sekund! All geografikunnskapen min har jeg for eksempel fra Championship Manager, det finnes nærmest ikke den by i Europa jeg ikke har hørt om dersom de har et eget fotballag (såfremt laget bærer byens navn – Gelsenkirchen ville jeg for eksempel aldri kunne plassere på noe kart). Og hvem mener i fullt alvor at det ikke er viktigere å ha oversikt over mosegrodde skotske tredjedivisjonsklubber enn ting som forbrukerøkonomi og stortingspolitikk? Hah!

Etter en kriminelt lang innledning og litt mimring skal vi nå over til denne bloggens hovedanliggende, eller det jeg egentlig skulle skrive om. Saken er nemlig den, at i CM-serien (og senere Football Manager) finnes det alltid en flokk med unge spillere som blir enormt gode etter at man har spilt noen sesonger. Som regel er disse talentene spredt rundt om i ymse bakgårdsklubber (NB! I CM-spillene, i det minste, din kjedelige kverulant), men i enkelte tilfeller opplever man at én klubb har fått alle essene, hele kongerekka, et par dronninger og noen brukbare knekter på hånda. I CM2 var Crewe Alexandra en slik klubb. Laget fra Gresty Road hadde uslipte diamanter som Neil Lennon, Danny Murphy og Steve Macauley i spillerstallen, og selv om disse nesten alltid ble raidet av større klubber med det samme spillet startet, satt i det minste klubben igjen med en god bunke sedler med bilde av dronningen på. Før Bosman-dommen dette, vøtt. Old school to da bone. Uansett, laget vi skal frem til i dagens rebus er CM 97/98-utgaven av Crewe, nemlig skotske Partick Thistle.

THE PARTICK FIVE

Det er ingen klubb på CM 97/98 som har like mange potensielle storspillere som Glasgows ”glemte” lag Partick Thistle. Ungguttene Billy MacDonald, Alex Martin, Martin Lauchlan, John Ritchie og Robert Dunn utviklet seg i større eller mindre grad til å bli gode spillere etter hvert som sesongene gikk. Martin Lauchlan ble ALLTID god, mens Dunn, Martin og Ritchie som regel ble det. MacDonald var litt opp og ned, men ble som regel minst skotsk landslagsspiller. På den tiden sto det i samsvar med å være zlotymillionær i Polen, men dog. Sånn i ettertid har jeg imidlertid lurt litt på hvor det ble av dem her i den virkelige verden? Logisk sett burde man jo, relativt interessert i britisk fotball som man tross alt påberoper seg å være, ha hørt om i det minste en av dem på jevnlig basis. Slik har det ikke vært. Gjennom litt detektivarbeid på vårt alles internett har det lyktes meg å grave frem ørlitt informasjon om The Partick Five post-CM 97/98, les og gråt!

Martin Lauchlan
Lagets udiskutable storstjerne, og en av de bedre spillerne på CM 97/98. Til tross for at Lauchlan slo til med det samme han debuterte på førstelaget, kunne verken han eller de andre lovende ungguttene på Partick-laget hindre at klubben ble degradert til andredivisjon i 1998. Sesongen etter startet lovende, men Lauchlan pådro seg et stygt ankelbrudd etter få kamper, og ble ikke den samme spilleren etterpå. Han scoret to mål i sin siste kamp for Partick i 1999, og ble solgt til St. Johnstone i løpet av sommeren. Lauchlan fikk totalt 37 kamper for Partick Thistle og scoret 6 mål. Da han ankom the Saints for £45k ble han beskrevet som et vidunderbarn, men like fullt forlot han klubben på lån til fordel for Dumbarton etter kun 6 kamper. Heller ikke i Dumbarton ble Lauchlan noen suksess, blant annet beskrives han som ”the much-maligned Lauchlan” i et kampreferat fra klubbens supporternettsted. I 2003 gikk ferden videre til Stenhousemuir, hvor han fikk 53 kamper på to år. Hva som har skjedd her har jeg ikke lyktes i å finne ut, men det er tvilsomt om videre spill i Finn Harps i Irland kan regnes som noe steg oppover karrierestigen. Etter et kort mellomspill i Elgin City (9 kamper) og Bellshill Athletic (hvor han kritiseres for filming) finner vi foreløpig siste spor av Martin Lauchlan i Petershill Athletic, som spiller i SJFA Stagecoach Superleague Premier League. Nei, jeg vet heller ikke hva det er for en slags divisjon. Vinneren av denne divisjonen kan ikke rykke opp ifølge Wikipedia, men kvalifiserer seg fra og med 2007/08 direkte til første runde i den skotske cupen. Klubbens motto er ”Easy the Peasy”. Jeg har grått mang en modig tåre for Martin Lauchlan etter å ha lest dette. Det føles litt som å møte en god barndomsvenn liggende skitten og forkommen i pisserenna på den lokale puben, og det eneste du vil er å ta ham med deg, klappe ham på skuldrene og si "It's gonna be all right, Martin. It's gonna be all right".

Billy MacDonald
MacDonald startet karrieren i West Bromwich, før han kom til Partick Thistle i 1994. Etter en rekke gode opptredener for reservelaget ble Billy et fast innslag på førstelaget, hvor han gjorde sine saker bra. Etter å ha blitt utvist som en følge av krangling med Paul ”Gazza” Gascoigne under dennes dager i Rangers fikk MacDonald ytterligere oppmerksomhet – om enn av det uønskede slaget. Til tross for en god førstesesong ble ikke MacDonald lenge i Thistle, og etter et par sesonger ble han solgt videre til Dunfermline. Etter dette har han vært innom Livingston, Stranraer og Alloa, i tillegg til opphold i Finland og Australia (!). I 2004 ble ”den erfarne midtbanespilleren” Billy MacDonald, 27 år, signert av Queen of the South, og etter dette fordufter alle spor etter ham. På Particks sider står det imidlertid at MacDonald alltid fikk/får en varm velkomst hver gang han vender tilbake til Firhill, så da tar vi til takke med det. Heller varm applaus enn forkommen i pisserenna.

Alex Martin
Ble hentet inn fra Airdrie med et rykte som en ung spiss som var god inne i boksen, og fikk en god start på karrieren i Thistle da han scoret mot Hamilton i debuten. Dette skulle dessverre vise seg å bli hans eneste mål i Partick-trøya. Etter at Tommy Bryce tok over som manager fikk Martin kun én kamp, og godtok tilbudet om fri overgang. Alex Martin fikk totalt 22 kamper for Partick Thistle, men hele 18 av dem var som innbytter. I 1999 havnet han i Queen’s Park, men mer informasjon enn dette har jeg ikke klart å finne. Alex Martin kan uansett trøste seg med at han alltid kan være toppscorer i Manchester United på CM 97/98.

Robert Dunn
Robert Dunn endte opp som Årets spiller og toppscorer for Thistle med 14 mål i 98/99-sesongen, og så ut til å være det perfekte eksempelet på at et godt ungdomsarbeid kan bære frukter. Senere sviktet derimot formen, og etter å ha blitt degradert til femtevalg som spiss forlot Dunn klubben i 2001 til fordel for Airdrie. Oppholdet i Airdrie ble mislykket, og endte med 14 kamper som innbytter og 0 mål totalt. Etter 4 kamper i Dumbarton samme sesong gikk Dunn videre til Stirling Albion, der han fikk med seg respektable 33 kamper sesongen etter. Korte opphold med måltørke i St. Mirren, Dumbarton (igjen) og Stirling (igjen) fulgte, før han endte opp i Queen’s Park i 2006. Her spilte han inntil fjorårssesongen, der han på ny ble overført til Dumbarton. (Hallo? På det tredje skal det skje?). Uansett, Dunn har i det minste fått sitt eget Robert Dunn Appreciation Society, som du kan besøke her: http://www.bebo.com/dunngoal2

John Ritchie
Fikk kun én opptreden som innbytter for Partick Thistle, i 96/97-sesongens siste kamp mot St. Mirren. Neste sesong forsvant han fra klubben. Det er vanskelig å finne ut hva som har skjedd med Ritchie senere, men i 2002 får i alle fall en mann ved navn John Ritchie fri overgang fra tredjedivisjonsklubben Dumbarton. Hvorvidt dette er samme person eller ei, aner jeg ikke.

Dette ble, som du skjønner, en mye tristere affære enn hva jeg hadde forventet. Hvorvidt det skyldes at Sports Interactives (firmaet som lagde CM) researchere var udugelige, eller simpelthen at skader, uflaks og andre uheldige omstendigheter førte til at the Partick Five ikke er dagens Ronaldo, Messi, Iniesta, Torres og Lampard vites ikke. Alle nye opplysninger mottas med takk, justice for the Partick Five!

Barcelona tar en velfortjent trippel, Newcastle ned uten motstand og en pussig Leeds-sang

Da kan vi etter ti måneder med spenning, angst, tacklinger og scoringer konkludere med at sesongen 2008/09 er så og si ferdigspilt de fleste steder i Europa. Her til lands mæler fortsatt høytflyvende haugianere langpasninger utover sommeren, og i Spania er det fortsatt én serierunde igjen i skrivende stund. Barcelona er som kjent spansk trippelmester, etter å ha utspilt Manchester United totalt i onsdagens Champions League-finale. Et faktum som har fått engelske medier til å kvesse knivene, her skyldes det på feil taktikk, feil lagoppstilling, benyttelsen av Rooney som venstre flanke, Fletchers utestengelse, at midtbaneleddet er for dårlig eller at van der Sar er for gammel. Noe merkelig at de samme medier mente at taktikken var god både mot Porto og Arsenal, spådde nøyaktig samme lagoppstilling (med Rooney til venstre for å stoppe Messi) på forhånd, ingen brydde seg om at Fletcher var ute, ingen nevnte et ord om at verken Anderson, Giggs eller Carrick var for dårlige eller van der Sars alder i forkant av finalen. Men noe skal man vel ha å skrive om for å beholde plassen i lønningslisteførsteelleveren. Finalen i seg selv var en ren maktdemonstrasjon, der Barcelona spilte ball i hatt med United i åtti minutter. Josep ”Pep” Guardiolas menn har vært Europas beste lag i år; man kan ikke annet enn å applaudere et lag som har scoret 104 mål på 37 kamper i ligaen. Gratulerer.

Over til England, nærmere bestemt Nord-England: Newcastle hadde klart seg med poeng borte mot Aston Villa for å beholde plassen i Premier League, etter at Hull spilte som elleve døvblinde dvergsjimpanser hjemme mot Manchester Uniteds U-14-lag. Men, siden Newcastle er Newcastle, klarte man selvfølgelig ikke å utrette stort til tross for at muligheten var der. Klubben som fortsatt lever under illusjonen av å være en storklubb (til tross for at man ikke har vunnet noe av interesse siden 1955) hoppet dermed mer eller mindre frivillig fremfor å måtte slepes grinende og hylende ut fra Premier League. De fleste tårene rant blant fansen, som i motsetning til spillerne ikke kan kose seg med lønninger på over £50 000 i Championship for én ukes horribelt forsvarsspill. Når man ikke klarer å komme seg foran et lag som har vunnet én av 18 kamper etter jul, altså Hull, er det på tide å innse at man ikke har noe i det ypperste selskap å gjøre. På den annen side er dette en god mulighet for klubben til å starte med blanke ark, dersom man lykkes i å selge unna alt vrakgodset som har blitt akkummulert av de to-tre hundre managerne som har vært innom Newcastle de siste årene. Eventuelt ender man opp som Leeds, og hanker inn Tore André Flo.

Leeds United, ja. Klubben fra Elland Road lyktes heller ikke i år å finne veien tilbake til Championship, etter å ha gått på en smell mot Millwall både på banen og tribunen. Men, fansen kan trøste seg med at ex-Dresden Doll Amanda Palmer har gitt ut en (temmelig kul, faktisk) singel med det velklingende navnet, ehm, ”Leeds United”. Sjekk på YouTube. Det eneste negative er at teksten ikke inneholder andre referanser til fotballklubben Leeds, noe som i stor grad forvirrer spesielt den amerikanske fansen. Altså Amandas fans, Leeds har da vel ikke fans i Amerika. Følgende sitater er hentet fra songmeanings.net:

Megziebooxoxo wrote:
”I think this song could be about denying gays rights…though this is just my interpretation of the lyrics”

Doyoudreamforlong wrote:
“Amazing song. I think the whole song is about using trivial things to make yourself not think about love. Leeds United sounds like a football team, Dukes of Hazzard is a film (and tv show), Law and Orders a TV show etc…It’s an amazing song.”

AmBKoshASG wrote:
“This may be kind of a strange guess, but I actually think it’s about the obesity epidemic in America.”

Clydex wrote:
“Leeds United is an English football team that play in black and yellow (hence the blackest bees i think). They recently got into a load of trouble over debts and stuff. They went down in the league, and tried to appeal against the FA. Most other teams hate them now.”

Jessicafinnie! wrote:
“Is there anyway that this song is about Tresor Kandol? Or at least partly? I've been thinking that because of the "double x's" part. XX is twenty in roman numerals, and number twenty on Leeds United is Tresor Kandol. I don't know much about football though.”

Addnamehere wrote:
“I like the gay right interpretation, too.”

Salamanir wrote:
“to my knowledge Leeds United is a soccer team in the U.K. lol that’s about as much info as i can lend.”

Min favoritt var Tresor Kandol-versjonen. I avdelingen for andre kuriosa kan vi nevne at salige sir Matt Busby var interessert i å signere en skotsk unggutt for £25 i uken på midten av 50-tallet, etter å ha sett gutten spille mot et lokalt lag i Manchester. 23-åringen takket pent nei, siden han mente at han var for gammel til å kunne bli en god fotballspiller. Hvem dette skotske talentet var? Ingen ringere enn Sean Connery, mannen som altså kunne ha endt opp med å spille i drakt 007 på Manchester United.

Så fjæra fyk!
Oslo-Ørn har etter en forholdsvis god start på sesongen fulgt opp med tre begredelige prestasjoner, og ligger nå tredje sist i 6. divisjon. Svakt av et lag med opprykksambisjoner! Forrige tap kom under vanskelige forhold på Voksen grus, der Torshovs helter tapte 0-2 for Vestre Aker. Hjemmelaget var mest opptatt av å plante albuer i ryggen på lett frustrerte Ørner, noe dommeren tydeligvis syntes var helt fair. Wimbledon-taktikken vår fungerte relativt bra på den smaleste banen jeg har sett, men scoringsvegring kombinert med et par defensive feil gjorde sitt til at Ørn må ta pinsehelg uten poeng, men med et par-tre blåmerker i trøstebonus.

Fotballdraktenes dogmatikk

Av diverse årsaker kommer denne utgaven av Off the Perch ut langt og lenger enn langt etter deadline. Målet om å skrive noen ord hver mandag har utgått med høye kneløft, og blitt erstattet av målet om å skrive noen ord sånn tilnærmet hver uke. Vi unner oss en aldri så liten oppsummering av livet i fotballens verden siden sist:

11 menn mot 11 babyer, Drogba og Ballacks krigsdans rundt Tom Henning Øvrebø, som har blitt drapstruet, men IKKE legger opp, drømmefinale mellom Barcelona og Manchester United, utesteng Chelsea fra neste års CL!, opptøyer (som forventet) under Millwall – Leeds, Hull ødelegger for seg selv hjemme mot Stoke, Newcastle over streken etter seier mot håpløse Boro, Burnley – Sheffield United i play-off-finale, over 5000 tilskuere på Gjøvik – Rosenborg (0-4) i NM, ingen vil spille i Europaligaen, Norwich rykket ned – bye, bye, Bryan ”Barrel of a” Gunn, kontraktrebellen Tevez redder United – 1 poeng unna ligagull, Oslo-Ørns to siste: 6-0 hjemme mot ni mann, 1-3 borte – Off the Perchs utsendte lager hele TO selvmål i karriereverste.

Der. Da er vi fullt oppdaterte, og skrider til verket. Dagens spalte skal nemlig handle om draktnumre i fotball. Som alle oppegående fotballinteresserte med en forkjærlighet for engelsk fotball vet, skal draktene deles ut i stigende rekkefølge mer eller mindre etter hvor viktig man er i spillerstallen. 1-11 er førsteelleveren, osv. De mest fundamentalistiske vil hevde at det kun er til og med nummer 11 som til enhver tid skal spille, men i disse rulleringstider må man nødvendigvis fire på kravene. Førsteelleveren skal uansett ikke inneholde spillere med nummer over 30 og slikt, da disse numrene er forbeholdt juniorspillere. Dette syndes det ofte mot, og da aller mest i fjaseligaer som Serie A og Primera Division. Her har man tydeligvis ikke begrep om tradisjoner, siden det ofte dukker opp en eller annen klovn med nummer 99, 44 eller 78 på ryggen. Keeperen kan gjerne være nummer 2 - Gud forby! Totalt anarki, med andre ord! Slik kan vi ikke ha det. Lær ungene dine dette. Ikke la dem vokse opp som Barcelona- eller Juventus-supportere uten sans for ordentlig fotball. Vi velger i opplæringsøyemed å presentere en dogmatisk, høyst subjektiv (men likefullt korrekt) analyse av draktnumre i fotball.

1
Keepernummeret. INGEN unntak fra denne regelen!

2
Høyreback. Det klassiske høyrebacknummeret. Bør ikke brukes andre steder på banen. Likefullt et kjipt draktnummer å spille med, med mindre du er engelsk landslagsback. Harald Martin Brattbakk viste hvor totalt dritkjedelig han er ved å spille med nr. 2 som SPISS. Da er du like spennende som ludo med bestemor, og har ingenting på en fotballbane å gjøre.

3
Venstreback. Mye det samme som nummer 2, men venstrebacken kan i motsetning til høyrebacken ha godt skuddbein. En typisk frisparkskytter, les Roberto Carlos og Denis Irwin. Høyrebacker skal ikke ta frispark.

4
Midtstopper. Kan også fungere som defensiv midtbanespiller, se nummer 6. Nummer fire er panserstopperen, det menneskelige fjellet som kvester alt som kommer innenfor en radius på 5 meter. Nummer 4 har flere skader enn en bataljon fra Stalingrad, og er som en konsekvens av dette ikke nødvendigvis den skarpeste kniven i skuffen. God hodespiller. Som midtbanespiller er nummer 4 gjerne en liten terrier som går i krigen med knottene først. Uansett posisjon skal ikke nummer 4 være god teknisk, dette er sannsynligvis grunnen til at Juan Sebastian Verón floppet i United – feil drakt.

5
Midtstopper. I spann med nummer 4 er nummer 5 strategen. I spann med en midtstopper nummer 6 vil nummer 5 ta rollen til nummer 4. Denne stopperen er den høyreiste og elegante mesterhjernen bak den defensive linjen, og kan ofte være kaptein. Ser alt flere trekk før resten, og opererer ofte som sikring fremfor å gå i dueller. Nummer 5 har god teknikk til å være forsvarsspiller, og der parhesten tupper kula ut av stadion sender heller nummer 5 en gjennomtenkt pasning fremover på banen for å starte angrep. At Rune Bratseth var nummer 4 er selvsagt totalt feil, han skulle ha vært nummer 5. Ikke rart Norge røk ut med knappest mulig margin i 1994 - Guds straff.

6
Defensiv midtbane. Kan også være midtstopper, se nummer 5. I den defensive midtbanerollen fungerer nummer 6 som lagets anker, og opptrer som feier foran forsvarsfireren. Nummer 6 skal vinne ballen og spille en kort pasning til nærmeste medspiller. Forbud mot fiksfakserier. Fotballens omdelingssentral. Et litt traurig nummer, men det er et solid pluss at Duncan Edwards var nummer 6. Stor nedtur at Roar Strand også er det.

7
Høyre ving. SELVESTE nummer 7! Det mest legendariske nummeret, sammen med nummer 10. Nummer 7 skal være en av de aller beste spillerne på laget, og helst ha litt primadonnanykker. Dette kan kompenseres av å være hard på flaska, men disse to kan også kombineres. Dårlige spillere bør ikke få drakt nummer 7, dette bør være klart for alle foreldre og således praktiseres nådeløst allerede fra ung alder. Med mindre ungene er alkoholikere eller ekstremt driblesterke eller begge deler skal de ikke ha trøye nummer 7. I enkelte tilfeller kan nummer 7 være hengende spiss, men bør da ha oppbrettet krage og inneha en overlegenhet av en annen verden. Kan da også som eneste fotballspiller slippe unna med å sitere lyrikk.

8
Offensiv midtbane. Et tricky nummer, her kan man finne så mangt! Nummer 8 er ikke enkel å passere i bås. Kan være en kjip løpsmaskin som Øyvind Leonhardsen, men kan også være et festfyrverkeri som Gazza. Enten traust, norsk havregraut eller engelsk, frityrstekt spritbløtkake, med andre ord. Med unntak av Gazza løper nummer 8 gjerne endel, men kan samtidig være skuddsterk og/eller teknisk. Flink på gjennombruddspasninger (gjelder ikke Leonhardsen). Enkelte spisser opererer også med nummer 8, men de er ofte mer som tilretteleggere å regne enn rene target men.

9
Spiss. Det ultimate goalgetter-nummeret. Spiller nummer 9 skal til enhver tid være lagets toppscorer, og gjerne være ekspert på å putte innenfor femmeteren. Med unntak av Frankrike og Stephane Guivarc’h kan man ikke forvente at et lag skal vinne noe dersom nummer 9 ikke scorer mål. Dersom laget spiller med kun én spiss skal dette være nummer 9, ikke nummer 10. Forstår man ikke denne enkle forholdsregelen kan man legge skoene på hylla.

10
Spiss/midtbane. Like klassisk som nummer 7. Nummer 10 er det sagnomsuste playmakernummeret, og skal kun bæres av den største profilen på laget. I en 4-4-2-formasjon vil nummer 10 være den hengende spissen med gode langskudd, mens nummer 9 putter returene. Nummer 10 kan også spille sentral midtbane, og til nød som en svært offensiv ving så lenge han er best på laget (les Messi). Tidenes beste nummer 10 er selvfølgelig Maradona. Folk som nevner Pelé har ikke greie på hva fotball dreier seg om. Nummer 10 er rebellnummeret fremfor noen, en typisk nummer 10 skal være lagets Che Guevara, en ikonisk skikkelse som blir udødeliggjort gjennom sin menneskelighet (Maradona, Zidane). Pelé blir fotballens Fidel Castro i så måte, det samme gjelder Bobby Charlton, som i såfall blir en blek Castro med hentesveis, men det får så være.

11
Venstre ving. Lagets beste dribler (kan også være nummer 7). Nummer 11 ligger helt ute på flanken og slikker krittet, mens han venter på en pasning i bakrom fra nummer 8. Nummer 11 må alltid være rask (NB: Gjelder ikke Sinisa Mihajlovic, den eneste backen som kan være nummer 11), og bør prøve å komme til innlegg helt nede ved dødlinja så ofte som mulig. Kan spille spiss i enkelte tilfeller, men bør helst være ving.

12
Reservekeeper eller fanklubb.

Slik, da burde alle leserne av denne spalten ha klart for seg hvordan en lagoppstilling skal se ut. Det burde være unødvendig å fortelle at laget skal spille en eller annen variant av 4-4-2, eller til nød 4-3-3. Neste uke skal vi fortelle dere hvem som vant Premier League, vi gleder oss!

Serieinnspurt i Europa, the Crazy Gang er tilbake, og Oslo-Ørn åpner med uavgjort

Det går mot serieavslutning i de fleste europeiske ligaene, med unntak av hos oss her oppe i fjellapeland. Her starter vi som kjent opp med sleivspark, langpasninger og ubrukelige avslutninger på rundt den tiden resten av verden løfter trofeer og drikker champagne. I de aller største ligaene er det business as usual, Manchester United leder foran Liverpool og Chelsea i England, Barcelona foran Real Madrid i Spania, og Inter foran Milan i Italia. Same procedure as every year, James. I ligaene som befinner seg et hakk under der igjen finner vi imidlertid flere interessante serieledere/-vinnere. I Tyskland leder Wolfsburg, men fem kamper før slutt har hele fem klubber en realistisk sjanse til å ta gull. Både Hertha Berlin, Bayern München, Stuttgart og Hamburg ligger tre eller færre poeng bak, i en liga som har blitt betraktelig jevnere enn hva mange hadde antatt etter fjorårets Bayern München-dominans. Jürgen Klinsmann har skakkjørt det bayerske flaggskipet både i hjemlig serie og i europacupen, og skal ha stor takk fra det fotballinteresserte Tyskland for sin Per Joar Hansen-manøvrering som på ny skapte spenning i Bundesliga. I Nederland vant AZ Alkmaar gull, mens Steve McClarens Twente kan sikre sølvet to runder før slutt. Ta det med ro, det er ikke et utslag av spontandysleksi som gjør at du tror det står AZ og Twente, det står faktisk det. Ajax, PSV og Feyenoord har spilt fallitt, mens AZ, et lag som i fjor kom på 11. plass i Eresdivisie, har blitt seriemestre uten å forsterke laget i nevneverdig grad. Det blir som om Bolton skulle vinne Premier League. Det er en gal, gal verden. Eller for VG-lesere: ”En (van) Gaal, Gaal verden!” I Frankrike går Lyons sju sesonger lange dominans trolig mot slutten, ettersom både Marseille og Bordeaux ligger foran laget fra Frankrikes nest-største by med fem kamper igjen å spille (Bordeaux har seks). Dette kan bli Marseilles første tittel siden 1991/92 (laget vant Ligue 1 sesongen etter også, men ble fratatt tittelen etter at kampfiksingskandalen under daværende klubbpresident Bernhard Tapie ble avslørt), og vil helt sikkert føre til en solid feiring i Norges utenlandske favorittby. Brasil 1998, hvis du lurte. For dem som er spesielt interesserte i europeisk fotball kan vi melde at de tre siste årenes mesterlag i Latvia, FK Ventspils, leder Virsliga med 17 poeng etter syv spilte kamper. Tenker du har mistet mye nattesøvn på grunn av den, ja.

Husker du AFC Wimbledon? Amatørklubben som ble startet opp etter at Wimbledon FC ble flyttet til Milton Keynes og tok navnet MK Dons? På lørdag ble det klart at AFC Wimbledon rykker opp fra Blue Square South som seriemestre, etter 3-0 hjemme mot St. Albans City. Neste år spiller Wimbledon i Conference National, klubben har faktisk rykket opp fire ganger etter oppstarten i 2002. Klubben som har huset villmenn som Ben Thatcher, Dennis Wise og Vinnie Jones og vunnet FA-cupen én gang – den historiske triumfen i 1988 mot Liverpool – kan dermed spille ligafotball igjen om få år. Off the Perch håper Wimbledon rykker opp, og at norske finansmenn holder fingrene unna engelsk fotball i all fremtid. Nordmenn i pæler er også strengt forbudt. Lars Tjernås det samme. Og ikke minst – nordmenn på banen! Trond Andersen, Martin Andresen, Kjetil Wæhler, Tore Pedersen og Andreas Lund? Kan man utsettes for en verre skjebne som fan? Nei, nok en gang, gratulerer til AFC, håper på snarlig gjensyn i Premier League!

Give it the Full Gunn/Så fjæra fyk!
Nok en uke med motgang for Bryan “Hand” Gunn. Etter 0-2 hjemme mot Reading er Norwich nødt til å vinne hjemme mot nedrykksklare Charlton, mens Barnsley må tape borte mot et Plymouth-lag uten noe å spille for. Slettes ikke umulig, men heller ikke noe gunstig utgangspunkt. Det er 49 år siden Norwich sist spilte på Englands tredje høyeste nivå, men nå kan altså klubben se frem til møter med Leyton Orient, Yeovil og Walsall dersom det blir nedrykk. Tvi, tvi! Litt trist, om ikke fullt så trist, er det også at Oslo-Ørn ikke lyktes i å åpne med seier på hjemmebane i første kamp. Et velopplagt Panzer-lag var fullt på høyde med Torshov-laget, og tok også ledelsen på straffe i andre omgang. Hjemmelaget ble altfor oppjaget, og manglet mye på presisjon og ro i pasningsspillet. Vi ble løpende imellom, og lyktes ikke å skape altfor mange farligheter foran Panzers keeper. Midtbanespiller og forhenværende coach Andreas hadde et bra skuddforsøk i første omgang, ellers var det dødt. Nå skal det sies at matta på Dælenenga er mer eller mindre livsfarlig, og ga definitivt ikke et Oslo-Ørn-lag bortskjemt med Manglerud-kunstgress noen hjemmefordel. Allikevel sikret vi ett poeng etter at vår nyinnkjøpte midtstopper fra Vestlandet, Anders, sendte en retur etter corner rett i kassa. Vi ble muligens snytt for et straffespark like etterpå, men helhetlig sett var 1-1 et rettferdig resultat. Neste kamp er i morgen (torsdag) mot Oldenborg 2, bortekamp på Voldsløkka. Regner med at Oslo-Ørns svar på Inner City Firm stiller mannssterke i dette oppgjøret!

Snublefoten Dimitar, anarki & kaos og slutten for Bryan Gunn

Etter en særdeles velfortjent påskeferie er Off the Perch tilbake med nytt krutt i støvla, og vi kan konstatere at alt snakk om the quintuple kan legges dødt. Everton knertet et ungt Manchester United-lag i straffekonkurransen i semifinalen i FA-cupen, som seg hør og bør når man så hvor mye innsats Dimitar Berbatov la ned i straffesparket sitt. Bulgareren virket like ivrig som en bløt ullsokk, og fikk Nicolas Anelkas ”forsøk” i fjorårets CL-finale til å se ut som legemliggjøringen av Churchills ord om blod, svette og tårer. Chelsea har tydeligvis funnet tilbake til vinneroppskriften, og fulgte opp en hysterisk Champions League-kvartfinale mot Liverpool med å slå Arsenal 2-1 i den andre semifinalen i FA-cupen. Dermed er det duket for Liverpools stolthet, nemlig Everton, mot Moskvas stolthet, Chelsea, i tidenes mest tradisjonsrike fotballcup. Off the Perch tipper at Chelsea vinner, at Paul Rideout ikke scorer for Everton og at John Terry sklir og bommer på straffe.

Norsk fotball, dere. 1-1 i alle kamper unntatt én, der fjorårets seriemester tapte hjemme mot fjorårets niendeplass. Etter at Rosenborg-dominansen brøt opp har det blitt totalt anarki i landets øverste liga, og det er klin umulig å tippe hvordan dette skal gå til slutt. Når tre av de fire nederste plassene befolkes av Vålerenga (seriemester 2005), Lillestrøm (cupmester 2007) og Brann (seriemester 2007) kan enhver bookmaker bli såra og vonbroten. Det er en GRUNN til at det heter Tippeligaen, for å si det slik! I Adeccoligaen (kanskje tidenes fjerneste navn på en liga – en vikarliga for Tippeligaen, eller hur?) har Nybergsund tatt over ledelsen fra Skeid, som mot alle odds fortsatt ikke har sluppet inn mål hittil i år. Artig! Adeccoligaen preges også av anarkistiske tendenser, idet Alta slo til med hele 5-0 borte mot Moss i helgen. Dette er altså samme Alta som tapte intet mindre enn 0-7 i forrige runde, borte mot Ham-Kam. Herrefred. Da er det desto mer interessant å se hva som skjer i 3. divisjon avdeling 6, hvor nyetablerte Gjøvik FF skal forsøke å hevde seg. Klubben ble dannet etter mye krangling, som seg hør og bør i Gjøvik- og Toten-området, og har plukket med seg de beste og mest lovende spillerne fra moderklubbene Gjøvik-Lyn og Vardal, som fortsatt kommer til å stille rekruttlag i 4. divisjon. Gjøvik FF vant første offisielle seriekamp 4-1 mot Søndre Land, vi gratulerer!

Give it the Full Gunn/Så fjæra fyk!
Ok. Det ser unektelig svært trist ut for Bryan “Stun” Gunn om dagen. I helgen ble det 3-2-tap for lokalrivalene Ipswich, og dermed befinner Norwich seg ett poeng bak Barnsley med én kamp mindre spilt. Med to kamper igjen å spille skal det godt gjøres å holde seg i Championship, og siden Off the Perch ikke er typen til å holde seg på et synkende skip vil vi forlate Gunn og hans tapre musketerer så snart serien er ferdigspilt. Men fortvil ei! I stedet vil vi bringe dere siste nytt fra norsk 6. divisjon avdeling 2 i Oslo, hvor Torshovs stolthet Oslo-Ørn skal ta steget tilbake til 5. divisjon. Laget har blitt trukket i pulje med blant annet Indre Østham, Panzer og Kurdistan, i tillegg til erkerivalene Vestre Aker. Første kamp spilles hjemme på Dælenenga Stadium of Light mot Panzer førstkommende onsdag kl 20.15. Her satser vi på at publikum består av flere enn de vanlige ungene som spør ”Hæ, Oslo Øl?!” når vi sier hvilket lag vi er. Møt opp for en dose jordnær og jovial fotball. Så fjæra fyk!

Machedas fantastiske øyeblikk, Iain Dowie går på limpinnen og siste nytt fra Tyskland

Federico Macheda. Et nytt navn kan bli skrevet inn med gullskrift i Manchester Uniteds fyldige historiebøker dersom United skulle ta seriegull denne sesongen. 17-åringen fra Roma sikret tre poeng for hjemmelaget i kampen mot Aston Villa med en praktfull vending og et lurt, skrudd skudd utenfor Brad Friedels rekkevidde, og sendte Old Trafford inn i kollektiv ekstase. Siden Liverpool også dro i land alle poengene etter et sent Benayoun-mål var det essensielt for fjorårets dobbeltmester å finne tilbake til vinnertaktene i dette oppgjøret, og til tross for at John Carew valset rundt som en løpsk elefant i et sirkus med United-dverger sprettende rundt seg i alle retninger, sparte Federico Macheda Sir Alex for et potensielt hjerteinfarkt ved å score seiersmålet i siste liten. United kom allikevel ned på jorden igjen etter det første kvartfinaleoppgjøret mot Porto, der bortelaget tok ledelsen etter et par minutter. Til tross for at hjemmelaget snudde kampen ved Wayne Rooney (etter at Bruno Alvez leverte inn søknad om å bli hengt offentlig på torget i Porto) og Carlos Tevez, utnyttet Mariano Uniteds manglende evne til å bruke kuleramme på korrekt vis, og ga portugiserne et godt utgangspunkt foran returmatchen. Vi føler det er på sin plass å minne om at ingen engelske lag har slått Porto på bortebane. Dersom United fortsetter å åpne seg like villig som jentene backstage på en Mötley Crüe-konsert ser det svart ut for at de røde djevlene skal hale i land sitt andre Champions League-trofé på rad.

Oppe hos våre venner i Newcastle ansetter man på ny en tidligere legende til å få skikk på laget. For at ikke Newcastle-fansen skal bli for optimistiske, slik som var tilfelle da Keegan ble ansatt på ny, valgte man denne gangen å ta med Iain Dowie på lasset. Dowie er kjent for å være stygg, streng og bruke masse penger, i tillegg til at han faktisk har funnet opp et eget ord, ”bouncebackability”, som ble tatt med i Collins Dictionary i 2005 (!). En skandale at denne mannen kun er assistent! Dowie ble sist sett sittende på tribunen på Old Trafford sammen med en skadet Ferdinand, og et par dager senere ryktes det at Nani er på vei til St. James’ Park. Det har tydeligvis gått Dowie hus forbi at Rio Ferdinand hadde sitt eget Punk’d-opplegg under forrige VM (søk på ”Rio Ferdinand’s World Cup Wind-Ups på Youtube), og den engelske landslagsstopperen har tydeligvis ikke glemt gamle skjult kamera-kunster når han klarer å lure Dowie til å tro at Nani er verdt 10 millioner pund!

Og da setter vi over til vår tyskavdeling, Vor der Barsch (ifølge Google Translate, i hvert fall). Et av de fineste målene noensinne ble nemlig scoret i Bundesliga i helgen, da Bayern München røk på stygge 1-5 borte mot serieleder Wolfsburg. Denne setningen ser unektelig rimelig absurd ut, idet den sammenstiller adjektivet ”fin” med ”Bundesliga”, hevder at Bayern München taper 1-5, og at Wolfsburg er serieleder. Allikevel er altså alt sammen sant. Brasilianske Grafite, som har scoret smått utrolige 20 mål på 17 kamper hittil i år, ydmyket et hjelpeløst Bayern-forsvar ved å drible dem alle før han hælsparket ballen inn i nota med sneglefart. Hadde Oliver Kahn fortsatt stått i mål for Bayern hadde han først kaldkvelt forsvarsfireren Dolph Lundgren-style, deretter utryddet alle vitner på Volkswagen Arena, før han hadde begått harakiri på femmeteren. Jürgen Klinsmann gleder seg sannsynligvis like mye til å komme på jobb om dagen som Ingunn Yssen gjorde i LO. Franz ”Gerd Liv” Beckenbauer ist NICHT belustigt!

Give it the Full Gunn!

Våre venner i Norwich har siden vi møttes ved forrige korsvei spilt uavgjort mot Birmingham og tapt mot Sheffield Wednesday, noe som medfører at the Canaries ligger på den utsatte tjueførsteplassen. Laget ligger to poeng bak Barnsley, som har én kamp mindre spilt. Neste oppgjør for Bryan ”Johnny Lo” Gunn (svakt ordspill, på linje med Gary Nevilles opptreden mot Aston Villa, men i nøden spiser Van Damme fluer) er en tøff bortekamp mot Swansea. Tvi tvi, lykke til, og may the Force be with you!

Det som en gang var

NB! Ukens blogg er i det selvmedlidende hjørnet, og på ingen måte ment for mennesker med et objektivt, nøkternt og fremadrettet syn på fotball.

Siden de to siste helgene har vært årsverste som United-supporter, ønsker ikke Off the Perch å fråtse i menneskelig elendighet, men vil heller søke mer positive innfallsvinkler til fotballens univers i denne ukens blogg. I en verden fri for ydmykelser på Craven Cottage, illsinte scouser-spisser og portugisiske småjentespillere fantes det en gang et lag som het Manchester United, ledet av en gulltørst skotsk manager ved navn Alex Ferguson. Året er 1993, og laget fra Drømmenes Teater er med i kampen om et ligagull man ikke har vunnet på 26 år. Fjorårets sesong så lovende ut til siste slutt, men gullet ble kapret av erkerival Leeds United rett foran nesen på lengtende mancunians. Kan dette endelig bli vårt år? Off the Perch ser nærmere på hva Uniteds norske supporterblad anno 1993 mener om saken.

Først av alt en gladnyhet: Vi kan melde om at supporterklubben har gått til innkjøp av telefax, for å lettere kunne kommunisere med medlemmene og omverdenen for øvrig.

Smånytt
Brian McClair kan verken bekrefte eller avkrefte om Eric Cantona snakker engelsk, siden han hittil ikke har sagt et ord. McClair synes også det var hyggelig at Totto Dahlum hadde det hyggelig under treningsoppholdet i Manchester. Unge Andy Mitten har begynt som skribent i United-supporteren, og Charlie Mittens barnebarn gleder seg til nye Stretford End er ferdigstilt, noe som vil gi Old Trafford en kapasitet på over 40 000. Mitten har besøkt flotte stadioner som Benficas, Real Madrids og Strømsgodsets (!), men synes allikevel Old Trafford er flottest. På ryktebørsen spekuleres det i at United er interesserte i Paul Gascoigne og Gary Croft, mens Lee Martin får forlate klubben gratis.

Kommer vi til å vinne ligagull denne sesongen? Det er mye som kan tyde på det motsatte. Ifølge statistikken slutter Mark Hughes å score mål på nyåret, og når man i tillegg vet at United vanligvis sprekker (noe som skjedde i 67/68, 71/72, 75/76, 79/80, 83/84, 85/86 og 91/92) ser det mørkt ut for United. Til tross for at de vante topplagene Leeds, Arsenal og Liverpool befinner seg midt på tabellen har United fortsatt følge av Ron Atkinsons Aston Villa og Norwich City i teten. United har begynt å luke bort de personlige feilene, som Steve Bruces dribleraid i eget felt mot Sheffield United, men om det holder helt inn er vrient å spå. Frem til kampen mot Ipswich, som endte med 1-2-tap, hadde vi en rekke på 12 kamper uten tap. I de påfølgende kampene har det også gått særdeles bra, inkludert en sterk borteseier på Anfield, og United topper i skrivende stund tabellen á poeng med Aston Villa. Typisk nok tapte vi mot Oldham på sisteplass rett etter seieren mot Liverpool. Utrolig nok holder Norwich fortsatt følge, til tross for at laget har 46-46 i målforskjell. Bortekampen på Carrow Road senere i vår kan vise seg å bli svært viktig, det samme kan hjemmekampen mot Sheffield Wednesday, som innehar fjerdeplassen. Paul Ince og Eric Cantona har vært våre beste spillere foreløpig, ifølge spillerbørsen i Manchester Evening Times. Med unntak av Mark Hughes har vi også klart oss uten spesielt mange gule kort, noe som lover godt foran serieinnspurten. Vi krysser fingrene!

Reserve og junior
United-kaptein Bryan Robson mener Uniteds talentfulle unggutter har muligheten til å nå svært langt, men minner om at det er forskjell på å spille mot unggutter uten proffkontrakt og 29-30-årige proffer som har kone og barn å forsørge, og som heller vil sparke ned en unggutt som er for god enn å bli lurt av ham. Robbo mener Chris Casper og Gary Neville i Uniteds midtforsvar er glimrende, og John O’Shea og Garys bror Phil utfyller stopperne på en god måte. Robson er også meget begeistret for unge Nicky Butt, noe en lattermild Ferguson mener kun er fordi Butt spiller på samme måte som Robson selv. Ferguson skryter på sin side av Paul Scholes, som han mener har alt som skal til for å lykkes. Scholes kan spille både midtbane og spiss, og i sistnevnte posisjon ser Ferguson førsteårs læregutt Richard Irving som den perfekte partner for Scholes. Åtte spillere fra juniorlaget har hittil fått kontrakt med klubben, hvorav hele fem kommer fra Manchester-distriktet: Ben Thornley, Chris Casper, Nicky Butt, Paul Scholes og Gary Neville. De tre andre er Keith Gillespie (Nord-Irland), John O’Kane (Nottingham) og 17-årige David Beckham (London). Vi ønsker alle lykke til!

Avslutningsvis må vi bare ta med et sitat fra Rune på Gjøvik, som skriver følgende:

”Vi får virkelig håpe vi tar ligaen i år, slik at vi får stoppa kjeften på disse Liverpool-folka som stadig minner oss om de årene som har gått siden sist. Vi får bare svare med samme mynt. Tro det eller ei, så har jeg en kamerat som er LFC-fan, og han har ei t-skjorte med følgende tekst: Liverpool 18 ligagull. Et glimrende kjøp! Den vil jo vare evig, eller hur…?”

All inspirasjon og tilnærmede sitater hentet fra United-supporteren nr. 4, mars 1993.

Liverpools knalluke, Aston Villas fatale form og Tippeliga-starten

Først av alt – ukens blogg smerter virkelig å skrive. En lang stund vurderte jeg å legge ut en setning om at bloggen utgår p.g.a. lokal landesorg, men fant ut at det ville være feigt. Det har imidlertid tatt litt tid å fordøye tapet, derav forsinkelsen. Men blogg ble det til slutt, so here goes.
Det har sannsynligvis ikke vært så gøy å være Liverpool-supporter siden 80-tallet. Ikke nok med at man utklasser Real Madrid 4-0 på Anfield, men på lørdag påførte Benitez’ lag Manchester United det største hjemmetapet siden 1-4-tapet for Q.P.R. i 1992. Liverpool-fansen har vært rimelig sulteforet på borteseiere over erkerivalen etter at Danny Murphy pakket snippesken og dro sin kos, men helgens nedsabling ga prov på at Liverpool er en seriøs utfordrer i kampen om ligagullet. Kampen i seg selv var en merkelig affære. Hos hjemmelaget viste Nemanja Vidic frem hele repertoaret fra klovneakademiets brevkurs med Patrice Evra som ivrig medhjelper, mens Steven Gerrard og Fernando Torres hos bortelaget viste hvorfor de er Liverpools desidert viktigste spillere. United hadde helt grei kontroll inntil Vidic fikk drypp, men deretter tok Liverpool vare på sjansene sine mens hjemmelaget begikk kollektivt selvmord så fort man kom til noe som kunne minne om en målsjanse. Når til og med Andrea Dossena scorer er det på tide å innse at slaget er tapt, og heller se frem mot neste kamp.

Aston Villa fortsetter å spre beina for alle og enhver, slik at Arsenal skal klare å ta dem igjen og sope inn Champions League-penger også neste sesong. Det virker nesten som om Birmingham-klubben er allergisk mot Champions League, hvordan skal man ellers forklare et 1-2-tap hjemme mot Tottenham? Aaron Lennon har begynt å ligne på den spilleren han engang var; det er få backer i Premier League som priser Herren over å møte en Lennon i toppform. Til tider har Lennon virket like aktiv som sin navnebror John, men i de siste kampene har både han og resten av Spurs-laget stått opp fra de døde. Wilson Palacios har vist seg å være et godt kjøp. Midtbanespilleren fra Honduras tilfører laget løpskraft og tacklingsstyrke, noe som heller sjelden er ord man bruker for å beskrive Tottenham-spillere, men i Palacios’ tilfelle er det helt på sin plass. White Hart Lane-gutta har nå inntatt sin vante plass midt på tabellen, så man kan med andre ord forvente endel ujevne resultater fremover slik at ellevteplassen loses trygt i havn.

Siden en eller annen ekstremt intelligent person har funnet ut at det er en god idé å spille fotball i polare omgivelser startet Tippeligaen denne helgen, til tross for at det er nok snø til å knuse myten om global oppvarming en gang for alle. Det eneste som kunne ligne en overraskelse var Sandefjords seier over Brann, men på den annen side trives Brann best når de kan gjøre alle forhåndstips til skamme og drite seg loddrett ut. Lyns hjemmetap mot Molde var muligens uventet, men slett ingen overraskelse slik Lyn har holdt på før seriestart. Rosenborg ser utrolig sterke ut, til tross for at motstanden i første runde var nærmest ikke-eksisterende. Det at man kan benke en spiss av Rade Pricas kaliber og allikevel vinne komfortabelt vitner om en kvalitet på spillerstallen ingen andre lag i Norge er i nærheten av. One to watch: Anthony Annan. Har vært aktuell for flere internasjonale storklubber allerede, og med en god sesong i RBK-trøya varer det ikke lenge før gribbene på ny sirkler rundt ghaneseren. Strømsgodset og Start arrangerte Åpen Dag i sine respektive forsvarsrekker, slik at Marcus Pedersen og Cristian Bolaños kunne lompe inn to mål hver. Ronny Deila is not amused. Myggen spilte ikke, nedtur. Kjetil Rekdal er like munter som vanlig, til tross for at 1-1 mot et Tromsø-lag Aalesund ikke har direkte godt tak på må sies å være et hederlig resultat. Kan Kjetil skremme Aalesund til ytterligere fremgang? Viking er som en blomst som sprenger seg gjennom vårfrosten, ifølge Uwe Rösler. Mannen hvis litterære høydepunkt så langt i karrieren går ut på å vise frem en t-skjorte med påskriften My Grandfather Bombed Old Trafford på som Man City-spiller (massive club) på nevnte arena bør kanskje vurdere å satse på noe annet enn poesi når treneryrket ikke lenger frister. Viking gruste uansett Odd Grenland 3-0 i Stavanger. Fredrikstad dro fra Bodø med ett poeng, etter at Runar Berg gjorde sitt ytterste for å unngå å score for hjemmelaget. Stabæk innviet Fornebu Arena med uavgjort mot Lillestrøm i en relativt spennende fotballkamp, hvor man ble sittende med en følelse av at Henning Berg kan få skikk på kanarifuglene igjen. LSK virket solide i alle ledd, og til tross for at Stabæk hadde nok av muligheter til å drepe kampen ble det aldri noen kattens lek med musen. Eller rettere sagt, med fuglen.

Give it the Full Gunn!
Over til andre kanarifugler, Norwich City er gledelig nok over nedrykksstreken! Bryan ”Smoking” Gunns innsats på lånemarkedet har vist seg å være en suksess, etter at Readings David Mooney scoret både i oppgjørene mot Cardiff og Plymouth, hvor Canaries vant henholdsvis 2-0 og 1-0. Ting begynner å se lysere ut for Norwich, til tross for at Wes Hoolahan er ute med skade resten av sesongen.

Avslutningsvis kan vi fortelle at Norwich for tredje år på rad har arrangert Canaries Worldwide Celebrations, hvor Norwich-fans verden over deltok i diverse aktiviteter i helgen. Det mest oppsiktsvekkende i denne sammenhengen, foruten at det tydeligvis var et par nordmenn over (se bildet øverst her: http://www.canaries.co.uk/page/NewsDetails/0,,10355~1593107,00.html), er at det finnes en pub i Norwich som heter ”The Murderers”. Ikke det første stedet man ønsker å havne i klammeri, vil jeg tro.

Tottenham holder nullen, Arsenal spiller festfotball igjen, og Hull vinner kamper. What is the world coming to?!

Det har vært en hyggelig uke for anglofile fotballinteresserte, med midtukekamper i Premier League og FA-cup nå i helgen. Edwin van der Sar måtte endelig se en ball i nettet bak seg igjen, etter at han fomlet ballen rett i beina på Peter Løvenkrands, mens Tottenham storspilte mot et Middlesbrough-lag som ikke var til å kjenne igjen fra kampen mot Liverpool. Det begynner å bli lenge siden sist Spurs fortjente å bli klappet av banen ved pause; det måtte i så fall være dersom fansen håpet de aldri skulle dukke opp til andre omgang, men i onsdagens kamp lignet laget mer på det Spurs-laget man så for seg før sesongen. Til tross for at null baklengs må sies å være uvant kost for Tottenham-fansen. Laget var seg selv likt, og kom seg ned på jorden igjen etter uavgjort borte mot Sunderland, hvilket tilsier at kosmos fortsatt er i balanse.

I cupen fikk Fulham stryk hjemme på Craven Cottage, etter at Carlos Tevez og resten av Man United gikk bananas. Når til og med Ji-Sung Park scorer, fremfor å så vidt ikke rekke frem, skli ballen utenfor eller treffe nærmeste forsvarsspiller, DA tyder mye på at United ror i land en enkel seier. Arsenal, som spilte en utsatt femterundekamp mot Burnley, hadde heller ikke særlige problemer. Snarere tvert imot, London-laget spilte festfotball slik bare Arsenal i sine beste stunder kan, og målet til Carlos Vela kommer garantert til å bli piratkopiert opp og solgt svindyrt til lettlurte Syden-turister. Eduardos mål var heller ikke så verst, og det er godt å se at Eduardo ikke har fått varige mén etter Martin Taylors forferdelige tackling. I så måte gir det trolig verre mén å måtte forholde seg til William Gallas i kamp etter kamp, mannen som er like stabil som Idi Amin på en elendig dag. Chelsea tok seg også relativt enkelt videre, idet det ser ut til at Didier Drogba har planer om å bruke tiden til noe mer fornuftig enn å gnåle om en overgang til Italia/Spania. Hiddinks menn møter vinneren av Arsenal/Hull i semifinalen, mens Everton møter Manchester United. Kan Goodison-laget gjenta bedriften fra 1995, da et Paul Rideout-mål avgjorde cupfinalen og førte til at United sto igjen uten et eneste trofé? Paul Rideout ble kort tid etter solgt til Kina; enkelte vil hevde at dette var straff som fortjent..

I seksjonen "Nyheter av interesse kun innenfor Yorkshire-området og knapt nok det" kan vi melde om at Hull City tok en etterlengtet og overraskende seier borte mot et hjemmesterkt Fulham-lag. Innlånte Manucho scoret sitt første mål for klubben, i det som trolig ikke går inn i historiebøkene på Craven Cottage som en klassiker. Dette var intet mindre enn Hulls første seier siden 6. desember, og selv om klubben har tatt poeng både mot Liverpool og Chelsea i denne perioden har det altså blitt dårlig med trepoengere. Det er også derfor Hull har begynt å minne mer og mer om et kommende Championship-lag, men kan hende den vonde trenden snur etter denne seieren? I del to av Yorkshire-nyheter melder vi om at storklubben Leeds United klarte 2-2 borte mot Bristol Rovers. Slett ikke verst!

Give it the Full Gunn!
Brett Ormerod og Charlie Adam sørget for nok en mindre trivelig lørdagsmiddag hos familien Gunn, da Norwich snublet nok en gang og tapte 2-0 for Blackpool på Bloomfield Road. Kanarifuglene klarte dermed ikke å bygge videre på borteseieren i midtuken over QPR, og befinner seg fortsatt nest sist. Tidligere Man United-keeper Paul Rachubka holdt buret rent for vertene, som til tross for tomålsseieren fort kunne blitt stående poengløse dersom gjestene hadde vært bedre til å skyte enn en blind og lam Wilhelm Tell. Eks-Soton-spiller Ormerod åpnet ballet med et skudd som ble tatt av vinden og ført forbi David Marshall i Norwich-buret, før midtbanespiller Adam lobbet inn 2-0. Bryan "Sho" Gunn sover dårlig om natten.

De tre skadeskutte musketerer: Liverpool, Aston Villa og Newcastle

Årets Mikke Mus-cup er ferdigspilt, og enden på visa var at et noe B-preget Manchester United slo Tottenham på straffer ved hjelp av i-Pod. Noe mer er det strengt tatt ikke nødvendig å si om den saken. For dagens blogg skal være dyster, og kun handle om triste og begredelige ting, nemlig om lag som taper fotballkamper.

Liverpool gjør tydeligvis alt som står i deres makt for å slippe å være den eneste klubben med atten seriemesterskap i England. Lørdag la laget seg på rygg mot et Middlesbrough-lag som ikke har vunnet i ligaen siden 9. november, altså kun drøye fire måneder. Benitez skal få lov å forsvare spillerstallen sin så mye han orker, men det lukter ikke mestertakter av en lagoppstilling som inneholder Hyypia, Aurelio og Nabil El Zhar. På den ene siden hevder Benitez at Liverpool har mistet poeng på grunn av skader på nøkkelspillere, på den andre siden mener han at stallen er god nok. Tja. Stallen er muligens god nok til å slå Real Madrid, men tydeligvis ikke god nok til å slå Middlesbrough. Og her ligger trolig mye av Liverpools problem; laget er best når de spiller mot et lag som forventes å angripe. Så fort motstanderen tar i bruk Liverpools egen taktikk blir Anfield-gutta ekstremt tannløse selv, kanskje spesielt uten Torres eller Gerrard på banen. Man skal aldri si aldri, men Liverpool ser definitivt ikke ut som en kommende ligamester for øyeblikket.

Men Liverpool er ikke alene. I en vond, vond verden er det godt å vite at det finnes andre som er like gode på å spenne solid bein på seg selv. Aston Villa ledet komfortabelt 2-0 hjemme mot Stoke helt til det gjensto to minutter. Da fant man ut at det ville være for mye av det gode å øke ledelsen ned til Arsenal, som spilte 0-0 hjemme mot Fulham, til åtte poeng. Dermed begikk laget kollektivt harakiri, og lot Ryan Shawcross og Glenn Whelan henholdsvis redusere og utligne for bortelaget. En fin oppreisning for Shawcross, som i forrige kamp mot Portsmouth lagde selvmål på overtid og dermed forærte gjestene ett poeng. En enorm nedtur for Villa, som ga totalt blaffen i UEFA-cupkampen mot CSKA Moskva for å være fit for fight til helgens kamp. Ikke nok med at det kun ble ett poeng på Martin O’Neill, han må i tillegg belage seg på å punge ut for middag til de 295 Villa-supporterne som hadde tatt turen til Moskva for å se Aston Villa lunte ut av UEFA-cupen. Hyggelig gjort, ukens sjampis til mister O’Neill.

Etter 1-0-tap borte mot Bolton begynner det virkelig å se stygt ut for Newcastle. En liten underdrivelse, det har vel strengt tatt lenge sett stygt ut for klubben fra Nord-England. Man har tross alt hatt Graeme Souness og Osvaldo Ardiles som managere, Titus Bramble og Jean-Alain Boumsong som midtstoppere og en bælfeit, øldrikkende bajas som klubbeier. Ah, han eier fortsatt klubben, ja. Dessuten har man Dennis Wise som fotballdirektør. Welcome to Hell. Men uansett. Newcastle ligger for øyeblikket på 15. plass, kun to poeng over nedrykksstreken. Når man så ser at klubben blant annet skal møte Manchester United (H), Arsenal (H), Chelsea (H), Tottenham (B), Liverpool (B) og Aston Villa (B) i de gjenværende kampene, kan det være god grunn for materialforvalteren på St. James’ Park til å kjøpe inn en stor forsyning med lommetørklær til sesonginnspurten. Så får man heller ansette Kevin Keegan på nytt neste sesong i Championship og kjøre alle mann i angrep, gung-ho style. Faustino Asprilla kan sikkert kutte ned på realityshowene og hagleviftingen sin mot en fast plass i førsteelleveren.

Give it the Full Gunn!
Norwich tok et sjumilssteg i retning spennende kamper mot Yeovil og Swindon neste sesong, etter å ha havarert 1-2 hjemme mot Coventry. Jordan Henderson og Daniel Fox sikret the Sky Blues alle poengene på Carrow Road, og etterlot Norwich på 23. plass, fire poeng opp til Nottingham Forest på riktig side av nedrykksstreken. Bryan ”Top” Gunns kanarifugler bør få luft under vingene igjen rimelig snart dersom dette skal ende godt. Neste kamp er mot mini-Chelsea, altså QPR, borte på Lofthus Road. Er det nødvendig å si at dette er en kamp Norwich bør vinne?

Liverpool taper terreng, Kevin "Kvesteren" Nolan og Fat Frank Lampard's good ol' days

Etter at forrige helg gikk med til FA-cup, returnerte England til det daglige brød denne helgen. Premier League-fotballen rullet på ny, og spesielt Liverpool-supportere vil nok hevde at den sågar rullet feil vei. Etter nok en uavgjortkamp på hjemmebane har Rafa Benitez sagt at kampen mot Manchester United 14. mars MÅ vinnes, og det er ikke vanskelig å være enig med ham i det. Liverpool klarte aldri å bryte ned et Manchester City (massive club) som virket mye mer tent enn hva tilfellet har vært i de seneste kampene, hvor laget har vært like ivrige etter å jage ball som en fyllesjuk blanding av Jan Mølby og Dimitar Berbatov med strekk. Hadde Stephen Ireland vært hakket hvassere foran mål kunne faktisk City (massive club) reist hjem med alle poengene. Noe som utvilsomt ville ha vært til stor glede også for den røde delen av Manchester.

Sesongens styggeste tackling sto utvilsomt Kevin Nolan for, etter at han kjærtegnet leggen til Victor Anichebe så intimt med knottene at stakkars Anichebe skal være glad banemannskapet på St. James' ikke måtte bære ham ut i flere etapper. Nolan derimot, skjønte ikke hva galt han kunne ha gjort, og innlot seg på å protestere på et soleklart rødt kort. Sterke briller, kikkert eller lupe står på ønskelisten i det nolanske hjem denne julen. Kampen for øvrig var en heller blodfattig affære, hvor Everton stanget mot hjemmelagets 10-mannsmur (mur og mur, man bør være ytterst forsiktig med å nevne Newcastles forsvar i sammenheng med byggmasse som er sterkere enn porselen) i kjølvannet av Nolans frilanskirurgi. Det er allikevel én ting som simpelthen ikke kan passere ubemerket: Nicky Butt! Ikke nok med at han er tregere enn kommunalt byråkrati i fellesferien, nå er han i tillegg skallet! Rødt hår, treg og skallet. Man kan formerlig føle publagene rundt om i England utkjempe en kamp på liv og død for å sikre seg Butts underskrift, mannen utgjør jo selve definisjonen av begrepet ”pubspiller”!

I toppoppgjøret på Villa Park (det er et eller annet som virker helt feil ved å skrive dette om noe som helst som har med Aston Villa å gjøre) slo Chelsea tilbake i Guus Hiddinks første kamp, etter at Nicolas Anelka klarte å grine seg til et mål etter 20 minutter. Frank Lampard uttalte etter kampen at dette var "litt som det gamle Chelsea". Kniiiirk. Med andre ord, haugevis med Bruce Lee-tacklinger bakfra av Chopper Harris, Englands samlede kriminalkrønike på tribunen og Dennis Wises personlige Fight Club i midtsirkelen. Alt mens Graeme Le Saux klager sin nød til dommeren. Uansett, synd for Villa, som virkelig hadde muligheten til å befeste posisjonen blant topp fire. Martin O’Neill må istedet belage seg på å prøve å sparke vekk Arsene Wengers klamme fingre fra Champions League-dørterskelen. Villa ligger i øyeblikket 6 poeng foran Arsenal, eller dar-ul-sinnah (arabisk for ”house of manufacture”, og opphavet til ordet ”arsenal”), som man kan ynde å kalle et lag som spiller hjemmekampene sine på Emirates.

Give it the Full Gunn!
1-1 hjemme mot Burnley førte Norwich ned under streken i Championship, så nå begynner det virkelig å se svart ut for the Canaries. Allikevel har Brian ”Annie, Get Your” Gunn og hans tapre fotsoldater fortsatt skjebnen i egne hender, ettersom laget har igjen hjemmekamper mot både Plymouth og Watford, som begge ligger tre poeng foran Norwich. I tillegg avslutter City (massiv...nei, vent nå litt) borte mot bunnplasserte Charlton. Bare tanken på å måtte spille borte mot Millwall neste sesong burde skremme Norwich-spillerne fra å rykke ned, spør du meg.

Hooligan-virksomhet, Jamie Clapham's f***ing magic og totning-cockney

Denne ukens Off the Perch er noe forsinket, men jeg vil påstå å ha gyldig fravær da jeg oppholdt meg i England i helgen. Off the Perch dekker nå også kamper live, med andre ord. Selv om rapporteringen er litt forsinket, morsekode over Nordsjøen måtte taes i bruk grunnet lumske værforhold i Norge, men jeg håper på forståelse for dette. Kan man tilgi ITV, kan man tilgi Off the Perch.

Uansett, det har vært FA-cup i helgen, uten de helt store sjokkene. Nærmest var vel Swansea, som kunne og burde satt en stopper for Fulhams cupdrømmer. Vinner waliserne returoppgjøret venter ustoppelige Manchester United hjemme på Liberty Stadium. Nettopp Manchester United var en hovedårsak til at undertegnede befant seg på Pride (Ji Sung) Park på søndag, og det pene resultatet la definitivt ikke en demper på opplevelsen. Etter å ha ankommet Nottingham med litt mindre bagasje enn planlagt, ble dagen offisielt åpnet med et besøk på pub, som seg hør og bør. Valget falt naturligvis på første og beste pub hvor vi kunne skimte en rød trøye, og det viste seg å være ganske riktig å stole på førsteinntrykket. Stedet ble nemlig fylt opp til randen og vel så det av Red Army, sanger ble sunget, øl ble drukket, bord ble snudd og speil ble knust. I tillegg dannet politiet jernring utenfor. Kan tro vi koste oss! Med mulig unntak av vår ene reisefelle, som holder med Liverpool. Etter å ha etterlatt den koselige puben forlot den ikke fullt så koselige armeen med røde Derby sentrum, og marsjerte i samlet tropp mot fiendens fort flankert av et stort oppbud av East Midlands utsendte lovhåndhevere. Pride Park ønsket oss hjertelig velkommen med å by på et aldeles utsøkt Nani-mål tidlig i kampen, og med Red Army syngende, dansende, hoppende og hånende på tribunen ble det fort både 2, 3 og 4 mål. Da må man være spandabel nok til å unne hjemmefansen ett trøstemål. Som takk for de jevnlige, høylydte spørsmålene om Derby var ”Forest in disguise”, mener jeg.

Når man er i England, og tross alt er noenlunde glad i fotball, bør man få med seg minst én kamp med et annet lag enn det man holder med også. Valget denne gang falt på Notts County, den eldste profesjonelle klubben i landet. Kampen vi valgte var hjemmelagets møte med Barnet, definitivt ikke noen höjdare for feinschmeckere. Oppgjøret inneholdt et par kjente profiler, blant annet Phil Picken og Kevin Pilkington (tidl. Man. Utd.), Jamie Clapham (tidl. Ipswich) og Gavin Strachan (tidl. Coventry) på hjemmelaget, og urgamle Paul Furlong (tidl. Chelsea, blant annet) på bortelaget. Til vår store skuffelse var avkommet til tidligere United-spiller Gordon ”Velocity” Strachan vraket fra startoppstillingen. Kampen var en småmiserabel affære, og da Notts County tok ledelsen ved Matt Hamshaw sto den norske fanklubben deres ute i gangen for å kjøpe pint og pai. Den hyggelige, middelaldrende damen i kiosken har trolig sjelden vært utenfor Nottinghams bygrenser, siden hun lurte fælt på om vi var fra London etter å ha hørt oss snakke norsk oss i mellom. Det er sannsynligvis første og siste gang totning forveksles med cockney. Jamie Clapham, som tidligere har spilt UEFA-cup for Ipswich (noe som høres like usannsynlig ut som at Norge skulle slå Tyskland på bortebane), satte en stopper for den lille moroa Barnet fremdeles måtte ha ved å skru et frispark pent i krysset midt ute i andre omgang. ’TASTISK!

Give it the Full Gunn!
Vi fikk dessverre ingen anledning til å avlegge Bryan “Gatling” Gunn et besøk på utflukten vår. Det var kanskje like greit, siden Bryans humør etter 0-1-tapet for Preston trolig ikke ville blitt spesielt mye bedre av en visitt av påseilede nordmenn. Jon Parkin ga Norwich dødsstøtet i det 41. minutt, og sørget for muggen stemning i lagbussen hjemover. Ikke på grunn av Bryans manglende kontroll over kroppsåpningene, bare for å ha det på det rene.

Boring boring Man United, back on the brink og ITVs genistrek

Etter 1-0 borte mot West Ham har Manchester Uniteds Edwin van der Sar satt ny britisk rekord ved å holde nullen i hele 13 kamper på rad, mens Ryan Giggs har scoret i alle 16 (!) Premier League-sesongene siden oppstarten i 1992-93! Helt utrolige prestasjoner, og Ryan Giggs bør sporenstreks utnevnes til ny prins av Wales fremfor mannen med tekanneørene. Dette var Uniteds ellevte 1-0-seier hittil i sesongen, og til tross for at dette vitner om en uhyre solid defensiv, er det påfallende få som refererer til Fergusons menn som ”Boring United”. Både Chelsea under Mourinho og Arsenal under Graham fikk stempelet ”boring”, til dels svært fortjent, men det er altså ingen som har luftet denne tanken for Sir Alex av Govan. Trolig inneforstått med at det ville bety om ikke døden, så i det minste noe like ille. Som for eksempel at han solgte Gary Neville til favorittlaget ditt. Den bakre fireren til United har virket bunnsolid, uavhengig av hvem som har måttet steppe inn på grunn av skader. Rio Ferdinand, Patrice Evra, Nemanja Vidic, Rafael da Silva, Jonny Evans, Gary Neville og John O’Shea har alle bidratt til å holde ballen ute av nettet, til tross for at sistnevnte har lagt ned en solid innsats for å torpedere egen skute. Heldigvis for United har ikke mannen lyktes, selv etter gjentatte forsøk, og de røde fra Manchester er store favoritter til å vinne sitt tredje Premier League-gull på rad.

Off the Perchs tidligere favorittalkoholiker Tony Adams har begynt å lengte stadig sterkere etter den uåpnede flasken med whisky han har stående på hylla hjemme, etter å ha fått sparken som manager i Portsmouth. Etter å ha solgt unna de beste spillerne i klubben og plassert laget på en betryggende 16. plass, ett poeng unna nedrykksstreken, kan Adams overlevere klubbnøklene til etterfølgeren i trygg forvissing om at han har gjort sitt ytterste for å servere folket i havnebyen severdige oppgjør mot meritterte motstandere som Doncaster, Swansea og Barnsley neste sesong. Hva er vel FA-cupgull, hjemmekamper mot Milan og innkjøp av engelske landslagsspillere mot beinharde fighter i gjørma på Portman Road, knepne playoff-tap og innkjøp av Dean Windass?

Ukens kaktus deles ut til de ansvarlige i ITV, som presterte å prioritere reklame fremfor Dan Goslings seiersmål for Everton mot Liverpool i FA-cupen. Det er greit nok at reklame for sminkeprodukter og en ny kjekstype er å foretrekke fremfor å se Liverpool prøve å surfe inn til 0-0, et resultat Rafa Benitez mener er fantastisk uavhengig av om man spiller borte mot Barcelona eller hjemme mot Barnet, men det må føles litt nedverdigende for Everton-fansen at de få målene laget faktisk scorer skal sensureres bort på TV.

Helt til slutt er det på sin plass å markere at det på fredag ikke bare var samenes nasjonaldag, men også 51 år siden München-ulykken. We'll keep the red flag flying high, 'cause Man United never die.

Give it the Full Gunn!
Norwich City tapte 1-2 hjemme mot Bristol City i helgen, etter at Gary Doherty lagde straffe og pådro seg rødt kort like før pause. En flott dag på jobb, Gary! Bryan Gunn er misfornøyd med tapet, og mener Norwich har 14 cupfinaler igjen av sesongen. Illevarslende for Norwich, som til dags dato kun har to ligacuptriumfer å skilte med. Neste kamp er mot Preston, som holdt på å stjele alle poengene fra Reading i helgen. Dette kan bli tøft, Bryan.

Overgangsnytt, et forsvar for Benitez (!) og Norwich selges til høystbydende

I likhet med transfervinduet ble ukens blogg utsatt noen timer, noe som ikke skyldes store snømengder på Torshov, men heller en kombinasjon av lite søvn i helgen og ankomst av en stor pakke med fotballitteratur fra amazon.co.uk. Dagens pensum: Brian Cloughs liv og levnet.

Men nok om det. Noen har snakket med noen, og deretter har noen blitt solgt via noen til noen. Vi snakker selvfølgelig om verdens mest luksuriøse form for menneskehandel, kjøp og salg av fotballspillere. Eller lån, i enkelte tilfeller. AC Milan må trolig belage seg på å betale solid overleie på David Beckham, etter å ha registrert gutten med gullskoene, gullballene og et hespetre av en kone for spill i UEFA-cupen (eller hva nå cupen har blitt døpt om til). Av andre overganger er den mest spennende utvilsomt Arsenals kjøp av Andrei Arshavin. Etter mye om og men ser det i morgentimene ut til at Wenger har fått klørne i russeren, som har vært knyttet til utallige klubber etter et imponerende EM-sluttspill samt til dels glitrende spill i fjorårets UEFA-cup. Et veldig utypisk Wenger-kjøp, men desto mer interessant. Hvor god er Arshavin egentlig? Og hvor lang tid tar det før han havner i klammeri med The Sulky Player Formerly Known as the Captain, William Gallas?

Foruten Arsenal er det Chelsea som har styrket stallen i nevneverdig grad, ved å hente inn Scolaris tidligere undersått fra det portugisiske landslaget, Richard Quaresma. Det har vært spekulert i at Quaresma var på vei til Tottenham i en hestehandel med Jermaine Jenas av alle mennesker, men José Mourinho må ha sluttet å ta de medisinene han tydeligvis gikk på da han mente at Jenas hadde noe som helst i Inter å gjøre. På den annen side, dette er samme mann som plukket Gamst Pedersen på drømmelaget sitt i Premier League, så at kostholdet i Italia inneholder enkelte tvilsomme ingredienser bør det ikke være spesielt mye tvil om. Manchester United har ikke foretatt seg all verden, klubben har hentet inn to serbiske unggutter for fremtidig bruk, men ellers har det vært stille. Stallen er uansett Premier Leagues desidert sterkeste, så det kom ikke som noen overraskelse at Fergie sparer kredittkortet frem til sommeren. Dersom Glazers har igjen noen kredittverdighet, da.

I Liverpool gjør man sitt beste for å ødelegge tittelsjansene ved å bråke, krangle og selge unna de få spissene man har. Man kan si hva man vil om Robbie Keanes innsats i Liverpool-trøyen, og 7 mål på 28 kamper er ikke noen orgasmefremkallende statistikk, men fyren er tross alt en spiss som har vist at han evner å score mål i Premier League. At han har blitt benket eller brukt i uvante posisjoner har nok heller ikke hjulpet på selvtilliten, så det er ikke rare risikospillet å sette noen kroner på at Keane kommer i form igjen i Tottenham. Siden overgangen ikke kom i stand før i går, står Liverpool igjen med tre seniorspillere som kan regnes som rene spisser – Fernando Torres, Dirk Kuyt og David Ngog. For Liverpool-fansens skyld får man håpe at Torres ikke blir skadet.

Apropos Liverpool. Og dette kommer jeg aldri til å skrive igjen, og jeg kommer til å angre meg så fort jeg har publisert det, men: Dersom Rafael Benitez fører Liverpool til seriegull i år, vil det være en utrolig bragd og (nesten) vel unt. Jeg kan ikke huske at noen manager som tross alt har ledet serien ved juletider har fått så mye kritikk for taktikk, spillestil og pressekonferanser i media som det Benitez har fått. Mannen beskrives som nærmest totalt uten taktiske evner, og beskyldes for defensiv og kjedelig fotball. Man kan skjønne frustrasjonen som sprer seg på Anfield når Benitez bytter ut Torres og Gerrard når hjemmelaget jager mål, og det er heller ikke spesielt beroligende med en mann som mener at en andreomgang er crazy og ikke kan kontrolleres. Men ærlig talt. Liverpool har ikke ligget så godt an i serien siden midt på nittitallet, og Benitez har tross alt skaffet klubben et Champions League-trofé. Riktignok spilte Liverpool med en utrolig kynisme i Europa i 2005, men man endte opp som mestere. Vis meg én Liverpool-fan som heller ville ryke ut i semifinalen etter å ha spilt fyrverkerifotball hele sesongen.

Dette blir en lang blogg, men vi må jo naturligvis også ta for oss helgens Premier League-runde, hvor det mest gledelige i mine øyne var Erik Nevlands to mål for Fulham mot Portsmouth. Nevland, en kulthelt i nederlandske Groningen, hvor han blant annet fikk et album av det lokale bandet Audiotransparent oppkalt etter seg (http://www.audiotransparent.com/2008/07/02/9/ - sjekk ut), har ikke lyktes i å etablere seg i Fulhams førsteellever ennå, men siden gutten har en fortid i United er det all grunn til å håpe at han slår til! Bare han sparer målene sine til kampene mot Chelsea, Liverpool og Arsenal, og ikke scorer mot oss. Toppoppgjøret mellom Liverpool og Chelsea kan man heller ikke unngå å nevne, og etter antall målsjanser å dømme vant hjemmelaget fortjent. Jeg fikk kun sett de siste ti minuttene selv, og lurer på hvorfor linjedommerne rekrutteres fra det engelske blindeforbundet? At Bosingwa ikke ble utvist etter å ha lagd knottemerker i ryggen på Benayoun to centimeter fra linjemannen er nesten godt gjort. En god dag på jobben, kan man si. Utvisningen til Lampard var også fjollete, spesielt med tanke på at Den Hellige Kapteinen fra Anfield slipper unna med både grisetaklinger og patetisk filming. ”I don’t think there’s anything worse than a player diving when no one’s been anywhere near him. It does ruin the game.” – Steven Gerrard til The Daily Mail. Datoen var riktignok første april, noe som muligens forklarer en del. Spøkefugl denne Gerrard. Uansett, lykke i Liverpool, frustrasjon i London. Og City (massive club) tapte for Stoke. Det måtte bare nevnes.

Give it the Full Gunn!
I likhet med de fleste av mine oddstips, gikk heller ikke forrige ukes sikre H til Norwich inn. Oppgjøret endte 2-2, etter at Southampton kom tilbake etter å ha ligget under 2-0. Beklager at jeg jinxet dere, Bryan. Forbannelsen strakk seg tydeligvis over to kamper, for heller ikke i bortekampen mot Doncaster tre dager senere lyktes det Norwich å sikre seg alle poengene. Laget ligger nå på en utsatt 20. plass i Championship, og når neste motstander er Wolves borte begynner det å sive opp vond Division One-lukt gjennom gresstustene på Carrow Road. Det er også temmelig bekymringsverdig at man får opp en lenke til eBay med teksten Bid on Norwich City now! Find great deals & huge selection når man googler etter nytt om klubben. Nei, give it the Full Gunn, Bryan! (Har du fortsatt ikke lært deg Ronglish på dangerhere.com?).