Etter at forrige helg gikk med til FA-cup, returnerte England til det daglige brød denne helgen. Premier League-fotballen rullet på ny, og spesielt Liverpool-supportere vil nok hevde at den sågar rullet feil vei. Etter nok en uavgjortkamp på hjemmebane har Rafa Benitez sagt at kampen mot Manchester United 14. mars MÅ vinnes, og det er ikke vanskelig å være enig med ham i det. Liverpool klarte aldri å bryte ned et Manchester City (massive club) som virket mye mer tent enn hva tilfellet har vært i de seneste kampene, hvor laget har vært like ivrige etter å jage ball som en fyllesjuk blanding av Jan Mølby og Dimitar Berbatov med strekk. Hadde Stephen Ireland vært hakket hvassere foran mål kunne faktisk City (massive club) reist hjem med alle poengene. Noe som utvilsomt ville ha vært til stor glede også for den røde delen av Manchester.
Sesongens styggeste tackling sto utvilsomt Kevin Nolan for, etter at han kjærtegnet leggen til Victor Anichebe så intimt med knottene at stakkars Anichebe skal være glad banemannskapet på St. James' ikke måtte bære ham ut i flere etapper. Nolan derimot, skjønte ikke hva galt han kunne ha gjort, og innlot seg på å protestere på et soleklart rødt kort. Sterke briller, kikkert eller lupe står på ønskelisten i det nolanske hjem denne julen. Kampen for øvrig var en heller blodfattig affære, hvor Everton stanget mot hjemmelagets 10-mannsmur (mur og mur, man bør være ytterst forsiktig med å nevne Newcastles forsvar i sammenheng med byggmasse som er sterkere enn porselen) i kjølvannet av Nolans frilanskirurgi. Det er allikevel én ting som simpelthen ikke kan passere ubemerket: Nicky Butt! Ikke nok med at han er tregere enn kommunalt byråkrati i fellesferien, nå er han i tillegg skallet! Rødt hår, treg og skallet. Man kan formerlig føle publagene rundt om i England utkjempe en kamp på liv og død for å sikre seg Butts underskrift, mannen utgjør jo selve definisjonen av begrepet ”pubspiller”!
I toppoppgjøret på Villa Park (det er et eller annet som virker helt feil ved å skrive dette om noe som helst som har med Aston Villa å gjøre) slo Chelsea tilbake i Guus Hiddinks første kamp, etter at Nicolas Anelka klarte å grine seg til et mål etter 20 minutter. Frank Lampard uttalte etter kampen at dette var "litt som det gamle Chelsea". Kniiiirk. Med andre ord, haugevis med Bruce Lee-tacklinger bakfra av Chopper Harris, Englands samlede kriminalkrønike på tribunen og Dennis Wises personlige Fight Club i midtsirkelen. Alt mens Graeme Le Saux klager sin nød til dommeren. Uansett, synd for Villa, som virkelig hadde muligheten til å befeste posisjonen blant topp fire. Martin O’Neill må istedet belage seg på å prøve å sparke vekk Arsene Wengers klamme fingre fra Champions League-dørterskelen. Villa ligger i øyeblikket 6 poeng foran Arsenal, eller dar-ul-sinnah (arabisk for ”house of manufacture”, og opphavet til ordet ”arsenal”), som man kan ynde å kalle et lag som spiller hjemmekampene sine på Emirates.
Give it the Full Gunn!
1-1 hjemme mot Burnley førte Norwich ned under streken i Championship, så nå begynner det virkelig å se svart ut for the Canaries. Allikevel har Brian ”Annie, Get Your” Gunn og hans tapre fotsoldater fortsatt skjebnen i egne hender, ettersom laget har igjen hjemmekamper mot både Plymouth og Watford, som begge ligger tre poeng foran Norwich. I tillegg avslutter City (massiv...nei, vent nå litt) borte mot bunnplasserte Charlton. Bare tanken på å måtte spille borte mot Millwall neste sesong burde skremme Norwich-spillerne fra å rykke ned, spør du meg.
tirsdag 24. februar 2009
torsdag 19. februar 2009
Hooligan-virksomhet, Jamie Clapham's f***ing magic og totning-cockney
Denne ukens Off the Perch er noe forsinket, men jeg vil påstå å ha gyldig fravær da jeg oppholdt meg i England i helgen. Off the Perch dekker nå også kamper live, med andre ord. Selv om rapporteringen er litt forsinket, morsekode over Nordsjøen måtte taes i bruk grunnet lumske værforhold i Norge, men jeg håper på forståelse for dette. Kan man tilgi ITV, kan man tilgi Off the Perch.
Uansett, det har vært FA-cup i helgen, uten de helt store sjokkene. Nærmest var vel Swansea, som kunne og burde satt en stopper for Fulhams cupdrømmer. Vinner waliserne returoppgjøret venter ustoppelige Manchester United hjemme på Liberty Stadium. Nettopp Manchester United var en hovedårsak til at undertegnede befant seg på Pride (Ji Sung) Park på søndag, og det pene resultatet la definitivt ikke en demper på opplevelsen. Etter å ha ankommet Nottingham med litt mindre bagasje enn planlagt, ble dagen offisielt åpnet med et besøk på pub, som seg hør og bør. Valget falt naturligvis på første og beste pub hvor vi kunne skimte en rød trøye, og det viste seg å være ganske riktig å stole på førsteinntrykket. Stedet ble nemlig fylt opp til randen og vel så det av Red Army, sanger ble sunget, øl ble drukket, bord ble snudd og speil ble knust. I tillegg dannet politiet jernring utenfor. Kan tro vi koste oss! Med mulig unntak av vår ene reisefelle, som holder med Liverpool. Etter å ha etterlatt den koselige puben forlot den ikke fullt så koselige armeen med røde Derby sentrum, og marsjerte i samlet tropp mot fiendens fort flankert av et stort oppbud av East Midlands utsendte lovhåndhevere. Pride Park ønsket oss hjertelig velkommen med å by på et aldeles utsøkt Nani-mål tidlig i kampen, og med Red Army syngende, dansende, hoppende og hånende på tribunen ble det fort både 2, 3 og 4 mål. Da må man være spandabel nok til å unne hjemmefansen ett trøstemål. Som takk for de jevnlige, høylydte spørsmålene om Derby var ”Forest in disguise”, mener jeg.
Når man er i England, og tross alt er noenlunde glad i fotball, bør man få med seg minst én kamp med et annet lag enn det man holder med også. Valget denne gang falt på Notts County, den eldste profesjonelle klubben i landet. Kampen vi valgte var hjemmelagets møte med Barnet, definitivt ikke noen höjdare for feinschmeckere. Oppgjøret inneholdt et par kjente profiler, blant annet Phil Picken og Kevin Pilkington (tidl. Man. Utd.), Jamie Clapham (tidl. Ipswich) og Gavin Strachan (tidl. Coventry) på hjemmelaget, og urgamle Paul Furlong (tidl. Chelsea, blant annet) på bortelaget. Til vår store skuffelse var avkommet til tidligere United-spiller Gordon ”Velocity” Strachan vraket fra startoppstillingen. Kampen var en småmiserabel affære, og da Notts County tok ledelsen ved Matt Hamshaw sto den norske fanklubben deres ute i gangen for å kjøpe pint og pai. Den hyggelige, middelaldrende damen i kiosken har trolig sjelden vært utenfor Nottinghams bygrenser, siden hun lurte fælt på om vi var fra London etter å ha hørt oss snakke norsk oss i mellom. Det er sannsynligvis første og siste gang totning forveksles med cockney. Jamie Clapham, som tidligere har spilt UEFA-cup for Ipswich (noe som høres like usannsynlig ut som at Norge skulle slå Tyskland på bortebane), satte en stopper for den lille moroa Barnet fremdeles måtte ha ved å skru et frispark pent i krysset midt ute i andre omgang. ’TASTISK!
Give it the Full Gunn!
Vi fikk dessverre ingen anledning til å avlegge Bryan “Gatling” Gunn et besøk på utflukten vår. Det var kanskje like greit, siden Bryans humør etter 0-1-tapet for Preston trolig ikke ville blitt spesielt mye bedre av en visitt av påseilede nordmenn. Jon Parkin ga Norwich dødsstøtet i det 41. minutt, og sørget for muggen stemning i lagbussen hjemover. Ikke på grunn av Bryans manglende kontroll over kroppsåpningene, bare for å ha det på det rene.
Uansett, det har vært FA-cup i helgen, uten de helt store sjokkene. Nærmest var vel Swansea, som kunne og burde satt en stopper for Fulhams cupdrømmer. Vinner waliserne returoppgjøret venter ustoppelige Manchester United hjemme på Liberty Stadium. Nettopp Manchester United var en hovedårsak til at undertegnede befant seg på Pride (Ji Sung) Park på søndag, og det pene resultatet la definitivt ikke en demper på opplevelsen. Etter å ha ankommet Nottingham med litt mindre bagasje enn planlagt, ble dagen offisielt åpnet med et besøk på pub, som seg hør og bør. Valget falt naturligvis på første og beste pub hvor vi kunne skimte en rød trøye, og det viste seg å være ganske riktig å stole på førsteinntrykket. Stedet ble nemlig fylt opp til randen og vel så det av Red Army, sanger ble sunget, øl ble drukket, bord ble snudd og speil ble knust. I tillegg dannet politiet jernring utenfor. Kan tro vi koste oss! Med mulig unntak av vår ene reisefelle, som holder med Liverpool. Etter å ha etterlatt den koselige puben forlot den ikke fullt så koselige armeen med røde Derby sentrum, og marsjerte i samlet tropp mot fiendens fort flankert av et stort oppbud av East Midlands utsendte lovhåndhevere. Pride Park ønsket oss hjertelig velkommen med å by på et aldeles utsøkt Nani-mål tidlig i kampen, og med Red Army syngende, dansende, hoppende og hånende på tribunen ble det fort både 2, 3 og 4 mål. Da må man være spandabel nok til å unne hjemmefansen ett trøstemål. Som takk for de jevnlige, høylydte spørsmålene om Derby var ”Forest in disguise”, mener jeg.
Når man er i England, og tross alt er noenlunde glad i fotball, bør man få med seg minst én kamp med et annet lag enn det man holder med også. Valget denne gang falt på Notts County, den eldste profesjonelle klubben i landet. Kampen vi valgte var hjemmelagets møte med Barnet, definitivt ikke noen höjdare for feinschmeckere. Oppgjøret inneholdt et par kjente profiler, blant annet Phil Picken og Kevin Pilkington (tidl. Man. Utd.), Jamie Clapham (tidl. Ipswich) og Gavin Strachan (tidl. Coventry) på hjemmelaget, og urgamle Paul Furlong (tidl. Chelsea, blant annet) på bortelaget. Til vår store skuffelse var avkommet til tidligere United-spiller Gordon ”Velocity” Strachan vraket fra startoppstillingen. Kampen var en småmiserabel affære, og da Notts County tok ledelsen ved Matt Hamshaw sto den norske fanklubben deres ute i gangen for å kjøpe pint og pai. Den hyggelige, middelaldrende damen i kiosken har trolig sjelden vært utenfor Nottinghams bygrenser, siden hun lurte fælt på om vi var fra London etter å ha hørt oss snakke norsk oss i mellom. Det er sannsynligvis første og siste gang totning forveksles med cockney. Jamie Clapham, som tidligere har spilt UEFA-cup for Ipswich (noe som høres like usannsynlig ut som at Norge skulle slå Tyskland på bortebane), satte en stopper for den lille moroa Barnet fremdeles måtte ha ved å skru et frispark pent i krysset midt ute i andre omgang. ’TASTISK!
Give it the Full Gunn!
Vi fikk dessverre ingen anledning til å avlegge Bryan “Gatling” Gunn et besøk på utflukten vår. Det var kanskje like greit, siden Bryans humør etter 0-1-tapet for Preston trolig ikke ville blitt spesielt mye bedre av en visitt av påseilede nordmenn. Jon Parkin ga Norwich dødsstøtet i det 41. minutt, og sørget for muggen stemning i lagbussen hjemover. Ikke på grunn av Bryans manglende kontroll over kroppsåpningene, bare for å ha det på det rene.
mandag 9. februar 2009
Boring boring Man United, back on the brink og ITVs genistrek
Etter 1-0 borte mot West Ham har Manchester Uniteds Edwin van der Sar satt ny britisk rekord ved å holde nullen i hele 13 kamper på rad, mens Ryan Giggs har scoret i alle 16 (!) Premier League-sesongene siden oppstarten i 1992-93! Helt utrolige prestasjoner, og Ryan Giggs bør sporenstreks utnevnes til ny prins av Wales fremfor mannen med tekanneørene. Dette var Uniteds ellevte 1-0-seier hittil i sesongen, og til tross for at dette vitner om en uhyre solid defensiv, er det påfallende få som refererer til Fergusons menn som ”Boring United”. Både Chelsea under Mourinho og Arsenal under Graham fikk stempelet ”boring”, til dels svært fortjent, men det er altså ingen som har luftet denne tanken for Sir Alex av Govan. Trolig inneforstått med at det ville bety om ikke døden, så i det minste noe like ille. Som for eksempel at han solgte Gary Neville til favorittlaget ditt. Den bakre fireren til United har virket bunnsolid, uavhengig av hvem som har måttet steppe inn på grunn av skader. Rio Ferdinand, Patrice Evra, Nemanja Vidic, Rafael da Silva, Jonny Evans, Gary Neville og John O’Shea har alle bidratt til å holde ballen ute av nettet, til tross for at sistnevnte har lagt ned en solid innsats for å torpedere egen skute. Heldigvis for United har ikke mannen lyktes, selv etter gjentatte forsøk, og de røde fra Manchester er store favoritter til å vinne sitt tredje Premier League-gull på rad.
Off the Perchs tidligere favorittalkoholiker Tony Adams har begynt å lengte stadig sterkere etter den uåpnede flasken med whisky han har stående på hylla hjemme, etter å ha fått sparken som manager i Portsmouth. Etter å ha solgt unna de beste spillerne i klubben og plassert laget på en betryggende 16. plass, ett poeng unna nedrykksstreken, kan Adams overlevere klubbnøklene til etterfølgeren i trygg forvissing om at han har gjort sitt ytterste for å servere folket i havnebyen severdige oppgjør mot meritterte motstandere som Doncaster, Swansea og Barnsley neste sesong. Hva er vel FA-cupgull, hjemmekamper mot Milan og innkjøp av engelske landslagsspillere mot beinharde fighter i gjørma på Portman Road, knepne playoff-tap og innkjøp av Dean Windass?
Ukens kaktus deles ut til de ansvarlige i ITV, som presterte å prioritere reklame fremfor Dan Goslings seiersmål for Everton mot Liverpool i FA-cupen. Det er greit nok at reklame for sminkeprodukter og en ny kjekstype er å foretrekke fremfor å se Liverpool prøve å surfe inn til 0-0, et resultat Rafa Benitez mener er fantastisk uavhengig av om man spiller borte mot Barcelona eller hjemme mot Barnet, men det må føles litt nedverdigende for Everton-fansen at de få målene laget faktisk scorer skal sensureres bort på TV.
Helt til slutt er det på sin plass å markere at det på fredag ikke bare var samenes nasjonaldag, men også 51 år siden München-ulykken. We'll keep the red flag flying high, 'cause Man United never die.
Give it the Full Gunn!
Norwich City tapte 1-2 hjemme mot Bristol City i helgen, etter at Gary Doherty lagde straffe og pådro seg rødt kort like før pause. En flott dag på jobb, Gary! Bryan Gunn er misfornøyd med tapet, og mener Norwich har 14 cupfinaler igjen av sesongen. Illevarslende for Norwich, som til dags dato kun har to ligacuptriumfer å skilte med. Neste kamp er mot Preston, som holdt på å stjele alle poengene fra Reading i helgen. Dette kan bli tøft, Bryan.
Off the Perchs tidligere favorittalkoholiker Tony Adams har begynt å lengte stadig sterkere etter den uåpnede flasken med whisky han har stående på hylla hjemme, etter å ha fått sparken som manager i Portsmouth. Etter å ha solgt unna de beste spillerne i klubben og plassert laget på en betryggende 16. plass, ett poeng unna nedrykksstreken, kan Adams overlevere klubbnøklene til etterfølgeren i trygg forvissing om at han har gjort sitt ytterste for å servere folket i havnebyen severdige oppgjør mot meritterte motstandere som Doncaster, Swansea og Barnsley neste sesong. Hva er vel FA-cupgull, hjemmekamper mot Milan og innkjøp av engelske landslagsspillere mot beinharde fighter i gjørma på Portman Road, knepne playoff-tap og innkjøp av Dean Windass?
Ukens kaktus deles ut til de ansvarlige i ITV, som presterte å prioritere reklame fremfor Dan Goslings seiersmål for Everton mot Liverpool i FA-cupen. Det er greit nok at reklame for sminkeprodukter og en ny kjekstype er å foretrekke fremfor å se Liverpool prøve å surfe inn til 0-0, et resultat Rafa Benitez mener er fantastisk uavhengig av om man spiller borte mot Barcelona eller hjemme mot Barnet, men det må føles litt nedverdigende for Everton-fansen at de få målene laget faktisk scorer skal sensureres bort på TV.
Helt til slutt er det på sin plass å markere at det på fredag ikke bare var samenes nasjonaldag, men også 51 år siden München-ulykken. We'll keep the red flag flying high, 'cause Man United never die.
Give it the Full Gunn!
Norwich City tapte 1-2 hjemme mot Bristol City i helgen, etter at Gary Doherty lagde straffe og pådro seg rødt kort like før pause. En flott dag på jobb, Gary! Bryan Gunn er misfornøyd med tapet, og mener Norwich har 14 cupfinaler igjen av sesongen. Illevarslende for Norwich, som til dags dato kun har to ligacuptriumfer å skilte med. Neste kamp er mot Preston, som holdt på å stjele alle poengene fra Reading i helgen. Dette kan bli tøft, Bryan.
tirsdag 3. februar 2009
Overgangsnytt, et forsvar for Benitez (!) og Norwich selges til høystbydende
I likhet med transfervinduet ble ukens blogg utsatt noen timer, noe som ikke skyldes store snømengder på Torshov, men heller en kombinasjon av lite søvn i helgen og ankomst av en stor pakke med fotballitteratur fra amazon.co.uk. Dagens pensum: Brian Cloughs liv og levnet.
Men nok om det. Noen har snakket med noen, og deretter har noen blitt solgt via noen til noen. Vi snakker selvfølgelig om verdens mest luksuriøse form for menneskehandel, kjøp og salg av fotballspillere. Eller lån, i enkelte tilfeller. AC Milan må trolig belage seg på å betale solid overleie på David Beckham, etter å ha registrert gutten med gullskoene, gullballene og et hespetre av en kone for spill i UEFA-cupen (eller hva nå cupen har blitt døpt om til). Av andre overganger er den mest spennende utvilsomt Arsenals kjøp av Andrei Arshavin. Etter mye om og men ser det i morgentimene ut til at Wenger har fått klørne i russeren, som har vært knyttet til utallige klubber etter et imponerende EM-sluttspill samt til dels glitrende spill i fjorårets UEFA-cup. Et veldig utypisk Wenger-kjøp, men desto mer interessant. Hvor god er Arshavin egentlig? Og hvor lang tid tar det før han havner i klammeri med The Sulky Player Formerly Known as the Captain, William Gallas?
Foruten Arsenal er det Chelsea som har styrket stallen i nevneverdig grad, ved å hente inn Scolaris tidligere undersått fra det portugisiske landslaget, Richard Quaresma. Det har vært spekulert i at Quaresma var på vei til Tottenham i en hestehandel med Jermaine Jenas av alle mennesker, men José Mourinho må ha sluttet å ta de medisinene han tydeligvis gikk på da han mente at Jenas hadde noe som helst i Inter å gjøre. På den annen side, dette er samme mann som plukket Gamst Pedersen på drømmelaget sitt i Premier League, så at kostholdet i Italia inneholder enkelte tvilsomme ingredienser bør det ikke være spesielt mye tvil om. Manchester United har ikke foretatt seg all verden, klubben har hentet inn to serbiske unggutter for fremtidig bruk, men ellers har det vært stille. Stallen er uansett Premier Leagues desidert sterkeste, så det kom ikke som noen overraskelse at Fergie sparer kredittkortet frem til sommeren. Dersom Glazers har igjen noen kredittverdighet, da.
I Liverpool gjør man sitt beste for å ødelegge tittelsjansene ved å bråke, krangle og selge unna de få spissene man har. Man kan si hva man vil om Robbie Keanes innsats i Liverpool-trøyen, og 7 mål på 28 kamper er ikke noen orgasmefremkallende statistikk, men fyren er tross alt en spiss som har vist at han evner å score mål i Premier League. At han har blitt benket eller brukt i uvante posisjoner har nok heller ikke hjulpet på selvtilliten, så det er ikke rare risikospillet å sette noen kroner på at Keane kommer i form igjen i Tottenham. Siden overgangen ikke kom i stand før i går, står Liverpool igjen med tre seniorspillere som kan regnes som rene spisser – Fernando Torres, Dirk Kuyt og David Ngog. For Liverpool-fansens skyld får man håpe at Torres ikke blir skadet.
Apropos Liverpool. Og dette kommer jeg aldri til å skrive igjen, og jeg kommer til å angre meg så fort jeg har publisert det, men: Dersom Rafael Benitez fører Liverpool til seriegull i år, vil det være en utrolig bragd og (nesten) vel unt. Jeg kan ikke huske at noen manager som tross alt har ledet serien ved juletider har fått så mye kritikk for taktikk, spillestil og pressekonferanser i media som det Benitez har fått. Mannen beskrives som nærmest totalt uten taktiske evner, og beskyldes for defensiv og kjedelig fotball. Man kan skjønne frustrasjonen som sprer seg på Anfield når Benitez bytter ut Torres og Gerrard når hjemmelaget jager mål, og det er heller ikke spesielt beroligende med en mann som mener at en andreomgang er crazy og ikke kan kontrolleres. Men ærlig talt. Liverpool har ikke ligget så godt an i serien siden midt på nittitallet, og Benitez har tross alt skaffet klubben et Champions League-trofé. Riktignok spilte Liverpool med en utrolig kynisme i Europa i 2005, men man endte opp som mestere. Vis meg én Liverpool-fan som heller ville ryke ut i semifinalen etter å ha spilt fyrverkerifotball hele sesongen.
Dette blir en lang blogg, men vi må jo naturligvis også ta for oss helgens Premier League-runde, hvor det mest gledelige i mine øyne var Erik Nevlands to mål for Fulham mot Portsmouth. Nevland, en kulthelt i nederlandske Groningen, hvor han blant annet fikk et album av det lokale bandet Audiotransparent oppkalt etter seg (http://www.audiotransparent.com/2008/07/02/9/ - sjekk ut), har ikke lyktes i å etablere seg i Fulhams førsteellever ennå, men siden gutten har en fortid i United er det all grunn til å håpe at han slår til! Bare han sparer målene sine til kampene mot Chelsea, Liverpool og Arsenal, og ikke scorer mot oss. Toppoppgjøret mellom Liverpool og Chelsea kan man heller ikke unngå å nevne, og etter antall målsjanser å dømme vant hjemmelaget fortjent. Jeg fikk kun sett de siste ti minuttene selv, og lurer på hvorfor linjedommerne rekrutteres fra det engelske blindeforbundet? At Bosingwa ikke ble utvist etter å ha lagd knottemerker i ryggen på Benayoun to centimeter fra linjemannen er nesten godt gjort. En god dag på jobben, kan man si. Utvisningen til Lampard var også fjollete, spesielt med tanke på at Den Hellige Kapteinen fra Anfield slipper unna med både grisetaklinger og patetisk filming. ”I don’t think there’s anything worse than a player diving when no one’s been anywhere near him. It does ruin the game.” – Steven Gerrard til The Daily Mail. Datoen var riktignok første april, noe som muligens forklarer en del. Spøkefugl denne Gerrard. Uansett, lykke i Liverpool, frustrasjon i London. Og City (massive club) tapte for Stoke. Det måtte bare nevnes.
Give it the Full Gunn!
I likhet med de fleste av mine oddstips, gikk heller ikke forrige ukes sikre H til Norwich inn. Oppgjøret endte 2-2, etter at Southampton kom tilbake etter å ha ligget under 2-0. Beklager at jeg jinxet dere, Bryan. Forbannelsen strakk seg tydeligvis over to kamper, for heller ikke i bortekampen mot Doncaster tre dager senere lyktes det Norwich å sikre seg alle poengene. Laget ligger nå på en utsatt 20. plass i Championship, og når neste motstander er Wolves borte begynner det å sive opp vond Division One-lukt gjennom gresstustene på Carrow Road. Det er også temmelig bekymringsverdig at man får opp en lenke til eBay med teksten Bid on Norwich City now! Find great deals & huge selection når man googler etter nytt om klubben. Nei, give it the Full Gunn, Bryan! (Har du fortsatt ikke lært deg Ronglish på dangerhere.com?).
Men nok om det. Noen har snakket med noen, og deretter har noen blitt solgt via noen til noen. Vi snakker selvfølgelig om verdens mest luksuriøse form for menneskehandel, kjøp og salg av fotballspillere. Eller lån, i enkelte tilfeller. AC Milan må trolig belage seg på å betale solid overleie på David Beckham, etter å ha registrert gutten med gullskoene, gullballene og et hespetre av en kone for spill i UEFA-cupen (eller hva nå cupen har blitt døpt om til). Av andre overganger er den mest spennende utvilsomt Arsenals kjøp av Andrei Arshavin. Etter mye om og men ser det i morgentimene ut til at Wenger har fått klørne i russeren, som har vært knyttet til utallige klubber etter et imponerende EM-sluttspill samt til dels glitrende spill i fjorårets UEFA-cup. Et veldig utypisk Wenger-kjøp, men desto mer interessant. Hvor god er Arshavin egentlig? Og hvor lang tid tar det før han havner i klammeri med The Sulky Player Formerly Known as the Captain, William Gallas?
Foruten Arsenal er det Chelsea som har styrket stallen i nevneverdig grad, ved å hente inn Scolaris tidligere undersått fra det portugisiske landslaget, Richard Quaresma. Det har vært spekulert i at Quaresma var på vei til Tottenham i en hestehandel med Jermaine Jenas av alle mennesker, men José Mourinho må ha sluttet å ta de medisinene han tydeligvis gikk på da han mente at Jenas hadde noe som helst i Inter å gjøre. På den annen side, dette er samme mann som plukket Gamst Pedersen på drømmelaget sitt i Premier League, så at kostholdet i Italia inneholder enkelte tvilsomme ingredienser bør det ikke være spesielt mye tvil om. Manchester United har ikke foretatt seg all verden, klubben har hentet inn to serbiske unggutter for fremtidig bruk, men ellers har det vært stille. Stallen er uansett Premier Leagues desidert sterkeste, så det kom ikke som noen overraskelse at Fergie sparer kredittkortet frem til sommeren. Dersom Glazers har igjen noen kredittverdighet, da.
I Liverpool gjør man sitt beste for å ødelegge tittelsjansene ved å bråke, krangle og selge unna de få spissene man har. Man kan si hva man vil om Robbie Keanes innsats i Liverpool-trøyen, og 7 mål på 28 kamper er ikke noen orgasmefremkallende statistikk, men fyren er tross alt en spiss som har vist at han evner å score mål i Premier League. At han har blitt benket eller brukt i uvante posisjoner har nok heller ikke hjulpet på selvtilliten, så det er ikke rare risikospillet å sette noen kroner på at Keane kommer i form igjen i Tottenham. Siden overgangen ikke kom i stand før i går, står Liverpool igjen med tre seniorspillere som kan regnes som rene spisser – Fernando Torres, Dirk Kuyt og David Ngog. For Liverpool-fansens skyld får man håpe at Torres ikke blir skadet.
Apropos Liverpool. Og dette kommer jeg aldri til å skrive igjen, og jeg kommer til å angre meg så fort jeg har publisert det, men: Dersom Rafael Benitez fører Liverpool til seriegull i år, vil det være en utrolig bragd og (nesten) vel unt. Jeg kan ikke huske at noen manager som tross alt har ledet serien ved juletider har fått så mye kritikk for taktikk, spillestil og pressekonferanser i media som det Benitez har fått. Mannen beskrives som nærmest totalt uten taktiske evner, og beskyldes for defensiv og kjedelig fotball. Man kan skjønne frustrasjonen som sprer seg på Anfield når Benitez bytter ut Torres og Gerrard når hjemmelaget jager mål, og det er heller ikke spesielt beroligende med en mann som mener at en andreomgang er crazy og ikke kan kontrolleres. Men ærlig talt. Liverpool har ikke ligget så godt an i serien siden midt på nittitallet, og Benitez har tross alt skaffet klubben et Champions League-trofé. Riktignok spilte Liverpool med en utrolig kynisme i Europa i 2005, men man endte opp som mestere. Vis meg én Liverpool-fan som heller ville ryke ut i semifinalen etter å ha spilt fyrverkerifotball hele sesongen.
Dette blir en lang blogg, men vi må jo naturligvis også ta for oss helgens Premier League-runde, hvor det mest gledelige i mine øyne var Erik Nevlands to mål for Fulham mot Portsmouth. Nevland, en kulthelt i nederlandske Groningen, hvor han blant annet fikk et album av det lokale bandet Audiotransparent oppkalt etter seg (http://www.audiotransparent.com/2008/07/02/9/ - sjekk ut), har ikke lyktes i å etablere seg i Fulhams førsteellever ennå, men siden gutten har en fortid i United er det all grunn til å håpe at han slår til! Bare han sparer målene sine til kampene mot Chelsea, Liverpool og Arsenal, og ikke scorer mot oss. Toppoppgjøret mellom Liverpool og Chelsea kan man heller ikke unngå å nevne, og etter antall målsjanser å dømme vant hjemmelaget fortjent. Jeg fikk kun sett de siste ti minuttene selv, og lurer på hvorfor linjedommerne rekrutteres fra det engelske blindeforbundet? At Bosingwa ikke ble utvist etter å ha lagd knottemerker i ryggen på Benayoun to centimeter fra linjemannen er nesten godt gjort. En god dag på jobben, kan man si. Utvisningen til Lampard var også fjollete, spesielt med tanke på at Den Hellige Kapteinen fra Anfield slipper unna med både grisetaklinger og patetisk filming. ”I don’t think there’s anything worse than a player diving when no one’s been anywhere near him. It does ruin the game.” – Steven Gerrard til The Daily Mail. Datoen var riktignok første april, noe som muligens forklarer en del. Spøkefugl denne Gerrard. Uansett, lykke i Liverpool, frustrasjon i London. Og City (massive club) tapte for Stoke. Det måtte bare nevnes.
Give it the Full Gunn!
I likhet med de fleste av mine oddstips, gikk heller ikke forrige ukes sikre H til Norwich inn. Oppgjøret endte 2-2, etter at Southampton kom tilbake etter å ha ligget under 2-0. Beklager at jeg jinxet dere, Bryan. Forbannelsen strakk seg tydeligvis over to kamper, for heller ikke i bortekampen mot Doncaster tre dager senere lyktes det Norwich å sikre seg alle poengene. Laget ligger nå på en utsatt 20. plass i Championship, og når neste motstander er Wolves borte begynner det å sive opp vond Division One-lukt gjennom gresstustene på Carrow Road. Det er også temmelig bekymringsverdig at man får opp en lenke til eBay med teksten Bid on Norwich City now! Find great deals & huge selection når man googler etter nytt om klubben. Nei, give it the Full Gunn, Bryan! (Har du fortsatt ikke lært deg Ronglish på dangerhere.com?).
Abonner på:
Innlegg (Atom)