Denne ukens Off the Perch er noe forsinket, men jeg vil påstå å ha gyldig fravær da jeg oppholdt meg i England i helgen. Off the Perch dekker nå også kamper live, med andre ord. Selv om rapporteringen er litt forsinket, morsekode over Nordsjøen måtte taes i bruk grunnet lumske værforhold i Norge, men jeg håper på forståelse for dette. Kan man tilgi ITV, kan man tilgi Off the Perch.
Uansett, det har vært FA-cup i helgen, uten de helt store sjokkene. Nærmest var vel Swansea, som kunne og burde satt en stopper for Fulhams cupdrømmer. Vinner waliserne returoppgjøret venter ustoppelige Manchester United hjemme på Liberty Stadium. Nettopp Manchester United var en hovedårsak til at undertegnede befant seg på Pride (Ji Sung) Park på søndag, og det pene resultatet la definitivt ikke en demper på opplevelsen. Etter å ha ankommet Nottingham med litt mindre bagasje enn planlagt, ble dagen offisielt åpnet med et besøk på pub, som seg hør og bør. Valget falt naturligvis på første og beste pub hvor vi kunne skimte en rød trøye, og det viste seg å være ganske riktig å stole på førsteinntrykket. Stedet ble nemlig fylt opp til randen og vel så det av Red Army, sanger ble sunget, øl ble drukket, bord ble snudd og speil ble knust. I tillegg dannet politiet jernring utenfor. Kan tro vi koste oss! Med mulig unntak av vår ene reisefelle, som holder med Liverpool. Etter å ha etterlatt den koselige puben forlot den ikke fullt så koselige armeen med røde Derby sentrum, og marsjerte i samlet tropp mot fiendens fort flankert av et stort oppbud av East Midlands utsendte lovhåndhevere. Pride Park ønsket oss hjertelig velkommen med å by på et aldeles utsøkt Nani-mål tidlig i kampen, og med Red Army syngende, dansende, hoppende og hånende på tribunen ble det fort både 2, 3 og 4 mål. Da må man være spandabel nok til å unne hjemmefansen ett trøstemål. Som takk for de jevnlige, høylydte spørsmålene om Derby var ”Forest in disguise”, mener jeg.
Når man er i England, og tross alt er noenlunde glad i fotball, bør man få med seg minst én kamp med et annet lag enn det man holder med også. Valget denne gang falt på Notts County, den eldste profesjonelle klubben i landet. Kampen vi valgte var hjemmelagets møte med Barnet, definitivt ikke noen höjdare for feinschmeckere. Oppgjøret inneholdt et par kjente profiler, blant annet Phil Picken og Kevin Pilkington (tidl. Man. Utd.), Jamie Clapham (tidl. Ipswich) og Gavin Strachan (tidl. Coventry) på hjemmelaget, og urgamle Paul Furlong (tidl. Chelsea, blant annet) på bortelaget. Til vår store skuffelse var avkommet til tidligere United-spiller Gordon ”Velocity” Strachan vraket fra startoppstillingen. Kampen var en småmiserabel affære, og da Notts County tok ledelsen ved Matt Hamshaw sto den norske fanklubben deres ute i gangen for å kjøpe pint og pai. Den hyggelige, middelaldrende damen i kiosken har trolig sjelden vært utenfor Nottinghams bygrenser, siden hun lurte fælt på om vi var fra London etter å ha hørt oss snakke norsk oss i mellom. Det er sannsynligvis første og siste gang totning forveksles med cockney. Jamie Clapham, som tidligere har spilt UEFA-cup for Ipswich (noe som høres like usannsynlig ut som at Norge skulle slå Tyskland på bortebane), satte en stopper for den lille moroa Barnet fremdeles måtte ha ved å skru et frispark pent i krysset midt ute i andre omgang. ’TASTISK!
Give it the Full Gunn!
Vi fikk dessverre ingen anledning til å avlegge Bryan “Gatling” Gunn et besøk på utflukten vår. Det var kanskje like greit, siden Bryans humør etter 0-1-tapet for Preston trolig ikke ville blitt spesielt mye bedre av en visitt av påseilede nordmenn. Jon Parkin ga Norwich dødsstøtet i det 41. minutt, og sørget for muggen stemning i lagbussen hjemover. Ikke på grunn av Bryans manglende kontroll over kroppsåpningene, bare for å ha det på det rene.
He's old, he's black
SvarSlettHe's gonna break his back