Målkalas i PL, seriegull i Trondheim og snusk i Bulgaria

Nå er vinteren her. Kulde, hosting og rennende nese. Tempoet senkes, all bevegelse foregår mye saktere enn i de virile sommermånedene. Så også i Off the Perchs tilfelle. Til tross for unevnelige doser kaffe nekter øynene å åpne seg, og hjernen er mindre samarbeidsvillig enn Israel og Palestina på en dårlig dag. Det er årsaken til at du, kjære leser, måtte vente helt til onsdag med å lese om helgens begivenheter, som du dermed etter all sannsynlighet allerede har glemt/fortrengt.

Anyway. Det har vært en interessant åpning på den nye Premier League-sesongen. I helgen gikk også Chelsea på sitt første poengtap, og dermed står alle de ”fire store” med minst ett tap hver. Roberto Martinez og hans menn vant fullt fortjent 3-1 hjemme på DW Stadium (som mot formodning ikke står for Dave Whelan Stadium), og etter kampen uttalte Carlo Ancelotti at han ikke aner hvorfor Chelsea tapte. Urovekkende nytt for Chelsea-fansen, skulle jeg mene. I Liverpool går alt så meget bedre. Siden jeg har lovet en kamerat å skrive pent om Liverpool denne gangen skal jeg la gårsdagens flause ligge, og heller fokusere på hjemlige bravader der Hull City ble nedsablet med småpene 6-1. Anfield-publikummet fikk trolig et snev av déjà vu fra forrige sesong da Hull utlignet Torres’ tidlige ledermål, men etter et nytt mål fra spanjolen etter snaue halvtimen var det liten tvil om at dette ville ende med H for heimesiger på tippekupongen. Tottenham fortsetter den fine sesonginnledningen, og denne helgen var det Burnley som ble slukt levende på White Hart Lane. Robbie Keane noterte seg for intet mindre enn fire av målene i 5-0-seieren. Imponerende!

Her oppe i steinrøysa tok Trondheims egne Invincibles sitt første seriegull siden 2006, og sitt 21. gull totalt med borteseieren over Molde. Erik Hamrén har gjort en utrolig god jobb med et lag som har havnet på femteplass de to foregående sesongene, og dersom laget gjennomfører sesongen uten tap vil svensken kanoniseres i RBK-folkloren. Også Molde må si seg fornøyd med en sesong som høyst sannsynlig vil ende med medalje. Laget havnet tross alt på niendeplass i 2008, men spillere som Makhtar Thiouné, Mame Biram Diouf og Pape Pate Diouf har bidratt til at Kjell Jonevrets mannskap har vært Tippeligaens klart mest attraktive lag å følge denne sesongen. Pape Pate Diouf må forresten være en lidelse for Molde-fansen å forholde seg til. Mannen er ekstremt teknisk begavet, besitter en hurtighet over gjennomsnittet, og scorer mål (9 hittil denne sesongen). Men allikevel. Moldes Nani brenner sjanser oftere enn det brennes sprit i Trøndelag, han skyter selv fremfor å slå til bedre plasserte lagkamerater, og han dribler bort ballen i gode posisjoner. Han fremstår i så måte som en fotballens Torbjørn Jagland, en type som virker totalt ubehjelpelig, smådum og klønete, til tross for at alle vet at han egentlig er nødt til å være ganske flink. Gratulerer med ny jobb, Tobbis! Før vi forlater Tippeligaen: Hva er det som gjør at alle lag som har hatt en dårlig sesong gjør det bra den påfølgende sesongen, og omvendt? Det skal sies at denne påstanden ikke har rot i noen som helst empiri, men det føles som om Odd, Bodø-Glimt, Tromsø o.l. tar hver sin etappe i bunnstriden etter å ha vært med i medaljekampen året før. Med mindre man er helt Ham-Kam, da. Man kan spekulere i om det er et utslag av den norske sosialdemokratiske tanken om at alle skal få være med som gjør seg gjeldende, at man bytter litt på å være flink og ikke riktig så flink. Slik var det alltid da man spilte fotball som lilleputt, da skulle alle få være med, selv de som kun gikk rundt og spiste grus. I en slik sammenligning er naturligvis Rosenborg på 90-tallet han idioten som alltid sto ved stolpen for å være sist på alle målene. Møkkamann.

Dette blir en noe lengre blogg enn planlagt, men det får stå sin prøve. Vi må simpelthen innom en hendelse fra bulgarsk fotball før vi gir oss. Jeg skal innrømme at det er sjelden vi må innom bulgarsk fotball, men i dette tilfellet må vi faktisk det. Historien begynner med at da CSKA Sofia skulle spille byderby mot Levski Sofia manglet sistnevnte fire viktige spillere. Årsaken var at disse befant seg i Moskva, hvor de skulle gjennomføre en hurtig arrangert overgang til de russiske mestrene Rubin Kazan. Til tross for at transfervinduet allerede var stengt hadde Rubin fått dispensasjon til å hente inn nye spillere, siden spillerstallen var hardt rammet av svineinfluensa. Problemet var bare at da Levskis klubbpresident ringte sitt motstykke i Rubin Kazan etter at spillerne hadde landet i Moskva, ante ikke klubbpresident Aleksandr Gusev hva hans bulgarske kollega snakket om. Levski Sofia tapte kampen 2-0, og man vet fortsatt ikke hvem som ga seg ut for å representere Rubin Kazan i samtalene med Sofia-klubben. Noen hevder at det var CSKA-supportere, mens andre hevder at asiatiske bookmakere står bak. En heller sjelden fortelling ble det i alle fall. Hele historien kan leses på fourfourtwo.com. Anbefales!

Så fjæra fyk!

Eventuelt så tjæra og fjæra fyk. I siste serierunde spilte nemlig Oslo-Ørn rollen som skurken i Vill vest-tegneseriene, han som skamfull og ydmyket forlater byen rullet i tjære og fjær etter å ha fått seg en lærepenge av den staute sheriffen. Indre Østham kom, så og vant solid på Dælenga, og ga seg ikke før hjemmelaget lå skambanket tilbake med 1-8 i sekken. En slik gjerning kan sammenlignes med blind vold mot funksjonshemmede pensjonister, og burde ikke forekomme i et demokratisk samfunn. Oslo-Ørn spilte nemlig på nivå med tidligere nevnte kollektive betegnelse på eldre individer, og bør være takknemlige for at sesongen er over. Vi sees i april!