Vi skal forbigå forrige Premier League-runde i total stillhet, i likhet med hva Manchester United valgte å gjøre. Altså ikke bare å nekte å snakke om kampen i ettertid, men også nekte å delta i selve kampen. 3-1 til Liverpool, fullt fortjent, ingenting å diskutere. Å la Dirk Kuyt score hattrick er toppen av inkluderende arbeidsliv, og Jamie Carragher burde selvsagt henges på St. Peter's Square i Manchester, men det er en helt annen sak.
Vi skal isteden i ukens blogg konsentrere oss om norsk fotball. Tippeligaen starter jo opp igjen allerede neste helg, til tross for at isen ligger tjukt utover gamle furet, værbitt. Ligaens veteraner oppfordres herved til å benytte brodder. NFF har tradisjonen tro nektet å la fornuft spille noen rolle i planleggingen av serieavviklingen, og har i år som i fjor satt opp Tromsø med hjemmekamp i første runde. At man skal spille fotball i arktiske strøk i mars er i utgangspunktet en like god idé som å angripe Sovjetunionen midtvinters, så vi ønsker NFF lykke til med gjennomføringen - og håper at det hele ikke ender med at noen skyter seg selv i en underjordisk bunker.
Off the Perch la forrige fredag turen innom Vålerengas kamp mot Lillestrøm i Valhall for å sjekke tilstanden i norsk fotball kort tid før seriestart. Kort oppsummert: Å du hellige jul. Lagene hadde til sammen ett skudd på mål, og feilpasningene formerte seg raskere enn kaniner på speed. Det burde strengt tatt være unødvendig å nevne at oppgjøret endte målløst. Folk nevner ofte ting som finsk fjernsynsteater, foredrag om geologi og revidert statsbudsjett når spørsmålet om hva som kjeder en kommer opp, men til og med finsk fjernsynsforedrag om revidert geologibudsjett skulle fått problemer med å toppe denne kampen. Hvis dette er hva man kan forvente av to av Norges presumptivt beste klubber når sesongen tar til, vil jeg heller anbefale begge leserne av denne bloggen å finne nye fritidsinteresser. Hekling skal visst være actionfylt.
Allikevel, like kloke av skade som NFF, gleder vi oss stort til en ny sesong! Blir det Rosenborg i år igjen? Kan Solskjærs Molde hevde seg i toppen? Vil Vålerengas multikulturelle ungsauer ta det siste steget? Tvi tvi!
fredag 11. mars 2011
torsdag 3. mars 2011
Sideshow Bob, Houlliers hvite flagg og spytteren fra Senegal
Først av alt, en beklagelse til fans av denne bloggen - beklager begge to - for at ukens tekst ikke kommer før på fredag. Dette skyldes en lei kombinasjon av drittsinne og tidspress. Førstnevnte var et direkte resultat av Chelsea - United på tirsdag, og medførte total radiostillhet hele onsdagen fra Off the Perchs side. Tidspresset skyldes at man faktisk har jobbrelaterte ting som må prioriteres (the shock! the horror!).
Som nevnt tok det et par dager, noen valium-cocktails og opptil flere CD-er med lyden av rolig bølgesus før denne bloggen kunne nedtegnes. Skylden for dette velger jeg å plassere hos David Luiz Moreira Marinho (23) fra Brasil, populært kalt Sideshow Bob. Den unge brasilianeren imponerte enormt i Chelseas midtforsvar i midtukekampen på Stamford Bridge, og virker som en naturlig arvtaker etter Ricardo Carvalho - på alle måter. Luiz viker ikke en tomme i duellene, og sparket det meste som rørte seg ute på banen. Med litt hell hadde et av sparkene truffet Martin Atkinson, men det er en annen og helt subjektiv sak. David Luiz utlignet Uniteds ettmålsledelse med en helvolley Fernando Torres kommer til å ha våte drømmer om, og la grunnlaget for en noe heldig Chelsea-seier i en underholdende kamp for den nøytrale tilskuer. Brasilianeren ser allerede nå ut til å være et meget godt kjøp av den russiske rubelmaskinen. Til sammenligning kan det å betale 50 millioner pund for Torres gi samme brekningsfornemmelse som å betale 80 kroner for en halvliter øl; det er godt, men du finner tilsvarende vare billigere andre steder.
Gérard Houllier fulgte i midtuken opp den patetiske trenden blant engelske middelhavsfarerklubber om å kaste seg i cupturneringer for å seile trygt inn til 14. plass i Premier League. 0-3 i sekken mot Manchester City ble resultatet, og City behøver kun å passere førstedivisjonslaget Reading for å få anledning til å spille sin første FA-cupfinale siden 1981. Aston Villa på sin side var i finalen så sent som i 2000, det er mulig Houllier mente det fikk holde. Man kan tross alt ikke skjemme bort fansen heller. Men altså: Er det prisverdig å nedprioritere turneringer man faktisk har mulighet til å vinne til fordel for å oppnå en trygg ligaplassering? De færreste ønsker selvsagt å rykke ned, og jeg har full forståelse for at enhver managers arbeidsgiver, altså klubbens eier og økonomiske ansvarlige, heller vil klamre seg fast midt på tabellen år etter år fremfor å sette denne bekvemmelige eksistensen på spill ved å gå all-in i en kvartfinale i FA-cupen. Spør Bolton-fansen om de er fornøyde med at daværende manager Gary Megson valgte å kaste bort en mulighet til avansement i UEFA-cupen i 2008. Spør enhver Premier League-spiller om han helst vil løfte pokalen på Wembley eller om han vil havne på 10. plass heller enn 11. plass i ligaen. Fotballen bør, skal og må handle om å ville vinne - ikke om å unngå å tape. (Teksten er særdeles inspirert av Scott Murrays artikkel i The Guardian 3. mars 2011. Mest fordi jeg er lat.)
I sesongens femte Old Firm-oppgjør (av totalt sju, det lukter inflasjon) lyktes det endelig El Hadji Diouf å få rødt kort. Senegaleseren har riktignok kun deltatt i tre av oppgjørene mot Celtic etter utlånet fra Blackburn, men i cupomkampen på onsdag sprakk det for 30-åringen. Dioufs særdeles hjertelige forhold til Celtic-fansen skriver seg fra en episode i 2003, da han som Liverpool-spiller spyttet mot den skotske klubbens supportere. Slikt huskes man naturligvis for i Glasgow. Diouf mente tilsynelatende at stuntet var såpass vellykket at han senere valgte å gjenta suksessen både mot en 11-årig Middlesbrough-fan og Portsmouth-stopper Arjan de Zeeuw. Det virker som en halv evighet siden den 21-årige El Hadji Diouf vakte verdens beundring etter å ha regelrett torturert regjerende verdensmester Frankrikes midtstoppere i åpningskampen i VM i 2002. Oppvisningen i Seoul og innsatsen i resten av Senegals VM-kamper førte til at Liverpool leverte rundt regnet 12 millioner pund i krøllete sedler i en søppelsekk til Lens-president Gervais Martel for den unge spissens tjenester. Disse tjenestene viste seg imidlertid å bestå av lite annet enn en utrolig evne til å skusle bort målsjanser og å havne i trøbbel. Veien var kort til et utlån til Bolton, og overgangen ble deretter gjort permanent mot en betraktelig mindre sum enn det Liverpool selv måtte ut med. Opphold i Sunderland og Blackburn har ikke fått fart på en dalende karriere, og det er dessverre lite som tyder på at Diouf kommer til å huskes som noe annet enn en spyttende sinnatagg også i Skottland.
Som nevnt tok det et par dager, noen valium-cocktails og opptil flere CD-er med lyden av rolig bølgesus før denne bloggen kunne nedtegnes. Skylden for dette velger jeg å plassere hos David Luiz Moreira Marinho (23) fra Brasil, populært kalt Sideshow Bob. Den unge brasilianeren imponerte enormt i Chelseas midtforsvar i midtukekampen på Stamford Bridge, og virker som en naturlig arvtaker etter Ricardo Carvalho - på alle måter. Luiz viker ikke en tomme i duellene, og sparket det meste som rørte seg ute på banen. Med litt hell hadde et av sparkene truffet Martin Atkinson, men det er en annen og helt subjektiv sak. David Luiz utlignet Uniteds ettmålsledelse med en helvolley Fernando Torres kommer til å ha våte drømmer om, og la grunnlaget for en noe heldig Chelsea-seier i en underholdende kamp for den nøytrale tilskuer. Brasilianeren ser allerede nå ut til å være et meget godt kjøp av den russiske rubelmaskinen. Til sammenligning kan det å betale 50 millioner pund for Torres gi samme brekningsfornemmelse som å betale 80 kroner for en halvliter øl; det er godt, men du finner tilsvarende vare billigere andre steder.
Gérard Houllier fulgte i midtuken opp den patetiske trenden blant engelske middelhavsfarerklubber om å kaste seg i cupturneringer for å seile trygt inn til 14. plass i Premier League. 0-3 i sekken mot Manchester City ble resultatet, og City behøver kun å passere førstedivisjonslaget Reading for å få anledning til å spille sin første FA-cupfinale siden 1981. Aston Villa på sin side var i finalen så sent som i 2000, det er mulig Houllier mente det fikk holde. Man kan tross alt ikke skjemme bort fansen heller. Men altså: Er det prisverdig å nedprioritere turneringer man faktisk har mulighet til å vinne til fordel for å oppnå en trygg ligaplassering? De færreste ønsker selvsagt å rykke ned, og jeg har full forståelse for at enhver managers arbeidsgiver, altså klubbens eier og økonomiske ansvarlige, heller vil klamre seg fast midt på tabellen år etter år fremfor å sette denne bekvemmelige eksistensen på spill ved å gå all-in i en kvartfinale i FA-cupen. Spør Bolton-fansen om de er fornøyde med at daværende manager Gary Megson valgte å kaste bort en mulighet til avansement i UEFA-cupen i 2008. Spør enhver Premier League-spiller om han helst vil løfte pokalen på Wembley eller om han vil havne på 10. plass heller enn 11. plass i ligaen. Fotballen bør, skal og må handle om å ville vinne - ikke om å unngå å tape. (Teksten er særdeles inspirert av Scott Murrays artikkel i The Guardian 3. mars 2011. Mest fordi jeg er lat.)
I sesongens femte Old Firm-oppgjør (av totalt sju, det lukter inflasjon) lyktes det endelig El Hadji Diouf å få rødt kort. Senegaleseren har riktignok kun deltatt i tre av oppgjørene mot Celtic etter utlånet fra Blackburn, men i cupomkampen på onsdag sprakk det for 30-åringen. Dioufs særdeles hjertelige forhold til Celtic-fansen skriver seg fra en episode i 2003, da han som Liverpool-spiller spyttet mot den skotske klubbens supportere. Slikt huskes man naturligvis for i Glasgow. Diouf mente tilsynelatende at stuntet var såpass vellykket at han senere valgte å gjenta suksessen både mot en 11-årig Middlesbrough-fan og Portsmouth-stopper Arjan de Zeeuw. Det virker som en halv evighet siden den 21-årige El Hadji Diouf vakte verdens beundring etter å ha regelrett torturert regjerende verdensmester Frankrikes midtstoppere i åpningskampen i VM i 2002. Oppvisningen i Seoul og innsatsen i resten av Senegals VM-kamper førte til at Liverpool leverte rundt regnet 12 millioner pund i krøllete sedler i en søppelsekk til Lens-president Gervais Martel for den unge spissens tjenester. Disse tjenestene viste seg imidlertid å bestå av lite annet enn en utrolig evne til å skusle bort målsjanser og å havne i trøbbel. Veien var kort til et utlån til Bolton, og overgangen ble deretter gjort permanent mot en betraktelig mindre sum enn det Liverpool selv måtte ut med. Opphold i Sunderland og Blackburn har ikke fått fart på en dalende karriere, og det er dessverre lite som tyder på at Diouf kommer til å huskes som noe annet enn en spyttende sinnatagg også i Skottland.
Abonner på:
Innlegg (Atom)