Nå er det vel lenge siden de regneføre regnet Leeds som et lag å regne med, men 0-3 borte med en mildt sagt brokete forsvarsfirer lar seg høre. Valencia, Carrick, debutanten Fryers og Fabio holdt i hvert fall stand, og da ingen ringere enn Dimitar Berbatov inntok en tilbakelent Beckenbauer-rolle mot slutten av kampen var det vel flere enn undertegnede som næret en viss skepsis til hva som hadde lurt seg ned i ølglasset.
At Fergie har begynt å bruke ungdommen i ligaen og de noe mer gråstenkede i ligacupen er også rimelig interessant. De gamle er fortsatt gamle, og eldre blir de, men tilstanden er ikke verre enn at de fortsatt har mye å bidra med. Michael Owen havnet i egenskap av tomålsscorer opp som journalistenes førstevalg i overskriftene, men denne bloggen ble minst like imponert over Ryan Giggs. Måten den walisiske veteranen seiler forbi Robert Snodgrass på oser det klasse av, og den arrogante tuppen i etterkant står heller ikke tilbake for forspillet. Easy!
Selv om å vinne ligacupen* har like høy status som å vinne fredagslotteriet på jobben skal en definitivt ikke kimse av underholdningsverdien. Det er gøy å se debutanter. Det er gøy å se overraskende resultater. Det er gøy å se Leeds tape på TV. Forhåpentligvis trekker United interessant motstand også i neste runde, så da gjenstår det bare å krysse fingrene for at stopperparet Berbatov/Park klarer brasene..
* Frihet til å skrive "ligacupen" uten noen form for sponsornavn - gleden ved å blogge! Små barn, store gleder etc.
onsdag 21. september 2011
Skadeforfulgte OtP hangler videre
Off the Perchs forrige comeback varte omtrent like lenge som Owen Hargreaves' comeback i United-trøya, men forhåpentligvis vil både OtPs og Owen "Let You Shag My Wife" Hargreaves' gjeninntreden i fotballverdenen vare lenger denne gangen. Hargreaves nå i lyseblå drakt, Off the Perch i den gamle røde.
Forrige gang vi med påholden penn og pedantisk stavekontroll forsøke oss ut i fotballbloggingens sfære var i mars d.å., og den observante leser vil ha merket seg at dette begynner å bli en stund siden. Vi skal selvsagt ikke oppsummere fotballåret fra mars til september, men heller konstatere at det meste er som det var den gang da. Med unntak av at nasjonen Norge fortsatt hadde tro på EM-sluttspill i 2012, naturligvis. Og at Frank Lampard fortsatt ble regnet som en god spiller.
Bloggen vil forhåpentligvis oppdateres noenlunde jevnlig fremover. De faste ukentlige kategoriene skal i hvert fall inneholde frisk webtrykksverte hver uke, så vil tiden vise hvor god tid man får.
Forrige gang vi med påholden penn og pedantisk stavekontroll forsøke oss ut i fotballbloggingens sfære var i mars d.å., og den observante leser vil ha merket seg at dette begynner å bli en stund siden. Vi skal selvsagt ikke oppsummere fotballåret fra mars til september, men heller konstatere at det meste er som det var den gang da. Med unntak av at nasjonen Norge fortsatt hadde tro på EM-sluttspill i 2012, naturligvis. Og at Frank Lampard fortsatt ble regnet som en god spiller.
Bloggen vil forhåpentligvis oppdateres noenlunde jevnlig fremover. De faste ukentlige kategoriene skal i hvert fall inneholde frisk webtrykksverte hver uke, så vil tiden vise hvor god tid man får.
fredag 11. mars 2011
There's something rotten in the state of Norway
Vi skal forbigå forrige Premier League-runde i total stillhet, i likhet med hva Manchester United valgte å gjøre. Altså ikke bare å nekte å snakke om kampen i ettertid, men også nekte å delta i selve kampen. 3-1 til Liverpool, fullt fortjent, ingenting å diskutere. Å la Dirk Kuyt score hattrick er toppen av inkluderende arbeidsliv, og Jamie Carragher burde selvsagt henges på St. Peter's Square i Manchester, men det er en helt annen sak.
Vi skal isteden i ukens blogg konsentrere oss om norsk fotball. Tippeligaen starter jo opp igjen allerede neste helg, til tross for at isen ligger tjukt utover gamle furet, værbitt. Ligaens veteraner oppfordres herved til å benytte brodder. NFF har tradisjonen tro nektet å la fornuft spille noen rolle i planleggingen av serieavviklingen, og har i år som i fjor satt opp Tromsø med hjemmekamp i første runde. At man skal spille fotball i arktiske strøk i mars er i utgangspunktet en like god idé som å angripe Sovjetunionen midtvinters, så vi ønsker NFF lykke til med gjennomføringen - og håper at det hele ikke ender med at noen skyter seg selv i en underjordisk bunker.
Off the Perch la forrige fredag turen innom Vålerengas kamp mot Lillestrøm i Valhall for å sjekke tilstanden i norsk fotball kort tid før seriestart. Kort oppsummert: Å du hellige jul. Lagene hadde til sammen ett skudd på mål, og feilpasningene formerte seg raskere enn kaniner på speed. Det burde strengt tatt være unødvendig å nevne at oppgjøret endte målløst. Folk nevner ofte ting som finsk fjernsynsteater, foredrag om geologi og revidert statsbudsjett når spørsmålet om hva som kjeder en kommer opp, men til og med finsk fjernsynsforedrag om revidert geologibudsjett skulle fått problemer med å toppe denne kampen. Hvis dette er hva man kan forvente av to av Norges presumptivt beste klubber når sesongen tar til, vil jeg heller anbefale begge leserne av denne bloggen å finne nye fritidsinteresser. Hekling skal visst være actionfylt.
Allikevel, like kloke av skade som NFF, gleder vi oss stort til en ny sesong! Blir det Rosenborg i år igjen? Kan Solskjærs Molde hevde seg i toppen? Vil Vålerengas multikulturelle ungsauer ta det siste steget? Tvi tvi!
Vi skal isteden i ukens blogg konsentrere oss om norsk fotball. Tippeligaen starter jo opp igjen allerede neste helg, til tross for at isen ligger tjukt utover gamle furet, værbitt. Ligaens veteraner oppfordres herved til å benytte brodder. NFF har tradisjonen tro nektet å la fornuft spille noen rolle i planleggingen av serieavviklingen, og har i år som i fjor satt opp Tromsø med hjemmekamp i første runde. At man skal spille fotball i arktiske strøk i mars er i utgangspunktet en like god idé som å angripe Sovjetunionen midtvinters, så vi ønsker NFF lykke til med gjennomføringen - og håper at det hele ikke ender med at noen skyter seg selv i en underjordisk bunker.
Off the Perch la forrige fredag turen innom Vålerengas kamp mot Lillestrøm i Valhall for å sjekke tilstanden i norsk fotball kort tid før seriestart. Kort oppsummert: Å du hellige jul. Lagene hadde til sammen ett skudd på mål, og feilpasningene formerte seg raskere enn kaniner på speed. Det burde strengt tatt være unødvendig å nevne at oppgjøret endte målløst. Folk nevner ofte ting som finsk fjernsynsteater, foredrag om geologi og revidert statsbudsjett når spørsmålet om hva som kjeder en kommer opp, men til og med finsk fjernsynsforedrag om revidert geologibudsjett skulle fått problemer med å toppe denne kampen. Hvis dette er hva man kan forvente av to av Norges presumptivt beste klubber når sesongen tar til, vil jeg heller anbefale begge leserne av denne bloggen å finne nye fritidsinteresser. Hekling skal visst være actionfylt.
Allikevel, like kloke av skade som NFF, gleder vi oss stort til en ny sesong! Blir det Rosenborg i år igjen? Kan Solskjærs Molde hevde seg i toppen? Vil Vålerengas multikulturelle ungsauer ta det siste steget? Tvi tvi!
torsdag 3. mars 2011
Sideshow Bob, Houlliers hvite flagg og spytteren fra Senegal
Først av alt, en beklagelse til fans av denne bloggen - beklager begge to - for at ukens tekst ikke kommer før på fredag. Dette skyldes en lei kombinasjon av drittsinne og tidspress. Førstnevnte var et direkte resultat av Chelsea - United på tirsdag, og medførte total radiostillhet hele onsdagen fra Off the Perchs side. Tidspresset skyldes at man faktisk har jobbrelaterte ting som må prioriteres (the shock! the horror!).
Som nevnt tok det et par dager, noen valium-cocktails og opptil flere CD-er med lyden av rolig bølgesus før denne bloggen kunne nedtegnes. Skylden for dette velger jeg å plassere hos David Luiz Moreira Marinho (23) fra Brasil, populært kalt Sideshow Bob. Den unge brasilianeren imponerte enormt i Chelseas midtforsvar i midtukekampen på Stamford Bridge, og virker som en naturlig arvtaker etter Ricardo Carvalho - på alle måter. Luiz viker ikke en tomme i duellene, og sparket det meste som rørte seg ute på banen. Med litt hell hadde et av sparkene truffet Martin Atkinson, men det er en annen og helt subjektiv sak. David Luiz utlignet Uniteds ettmålsledelse med en helvolley Fernando Torres kommer til å ha våte drømmer om, og la grunnlaget for en noe heldig Chelsea-seier i en underholdende kamp for den nøytrale tilskuer. Brasilianeren ser allerede nå ut til å være et meget godt kjøp av den russiske rubelmaskinen. Til sammenligning kan det å betale 50 millioner pund for Torres gi samme brekningsfornemmelse som å betale 80 kroner for en halvliter øl; det er godt, men du finner tilsvarende vare billigere andre steder.
Gérard Houllier fulgte i midtuken opp den patetiske trenden blant engelske middelhavsfarerklubber om å kaste seg i cupturneringer for å seile trygt inn til 14. plass i Premier League. 0-3 i sekken mot Manchester City ble resultatet, og City behøver kun å passere førstedivisjonslaget Reading for å få anledning til å spille sin første FA-cupfinale siden 1981. Aston Villa på sin side var i finalen så sent som i 2000, det er mulig Houllier mente det fikk holde. Man kan tross alt ikke skjemme bort fansen heller. Men altså: Er det prisverdig å nedprioritere turneringer man faktisk har mulighet til å vinne til fordel for å oppnå en trygg ligaplassering? De færreste ønsker selvsagt å rykke ned, og jeg har full forståelse for at enhver managers arbeidsgiver, altså klubbens eier og økonomiske ansvarlige, heller vil klamre seg fast midt på tabellen år etter år fremfor å sette denne bekvemmelige eksistensen på spill ved å gå all-in i en kvartfinale i FA-cupen. Spør Bolton-fansen om de er fornøyde med at daværende manager Gary Megson valgte å kaste bort en mulighet til avansement i UEFA-cupen i 2008. Spør enhver Premier League-spiller om han helst vil løfte pokalen på Wembley eller om han vil havne på 10. plass heller enn 11. plass i ligaen. Fotballen bør, skal og må handle om å ville vinne - ikke om å unngå å tape. (Teksten er særdeles inspirert av Scott Murrays artikkel i The Guardian 3. mars 2011. Mest fordi jeg er lat.)
I sesongens femte Old Firm-oppgjør (av totalt sju, det lukter inflasjon) lyktes det endelig El Hadji Diouf å få rødt kort. Senegaleseren har riktignok kun deltatt i tre av oppgjørene mot Celtic etter utlånet fra Blackburn, men i cupomkampen på onsdag sprakk det for 30-åringen. Dioufs særdeles hjertelige forhold til Celtic-fansen skriver seg fra en episode i 2003, da han som Liverpool-spiller spyttet mot den skotske klubbens supportere. Slikt huskes man naturligvis for i Glasgow. Diouf mente tilsynelatende at stuntet var såpass vellykket at han senere valgte å gjenta suksessen både mot en 11-årig Middlesbrough-fan og Portsmouth-stopper Arjan de Zeeuw. Det virker som en halv evighet siden den 21-årige El Hadji Diouf vakte verdens beundring etter å ha regelrett torturert regjerende verdensmester Frankrikes midtstoppere i åpningskampen i VM i 2002. Oppvisningen i Seoul og innsatsen i resten av Senegals VM-kamper førte til at Liverpool leverte rundt regnet 12 millioner pund i krøllete sedler i en søppelsekk til Lens-president Gervais Martel for den unge spissens tjenester. Disse tjenestene viste seg imidlertid å bestå av lite annet enn en utrolig evne til å skusle bort målsjanser og å havne i trøbbel. Veien var kort til et utlån til Bolton, og overgangen ble deretter gjort permanent mot en betraktelig mindre sum enn det Liverpool selv måtte ut med. Opphold i Sunderland og Blackburn har ikke fått fart på en dalende karriere, og det er dessverre lite som tyder på at Diouf kommer til å huskes som noe annet enn en spyttende sinnatagg også i Skottland.
Som nevnt tok det et par dager, noen valium-cocktails og opptil flere CD-er med lyden av rolig bølgesus før denne bloggen kunne nedtegnes. Skylden for dette velger jeg å plassere hos David Luiz Moreira Marinho (23) fra Brasil, populært kalt Sideshow Bob. Den unge brasilianeren imponerte enormt i Chelseas midtforsvar i midtukekampen på Stamford Bridge, og virker som en naturlig arvtaker etter Ricardo Carvalho - på alle måter. Luiz viker ikke en tomme i duellene, og sparket det meste som rørte seg ute på banen. Med litt hell hadde et av sparkene truffet Martin Atkinson, men det er en annen og helt subjektiv sak. David Luiz utlignet Uniteds ettmålsledelse med en helvolley Fernando Torres kommer til å ha våte drømmer om, og la grunnlaget for en noe heldig Chelsea-seier i en underholdende kamp for den nøytrale tilskuer. Brasilianeren ser allerede nå ut til å være et meget godt kjøp av den russiske rubelmaskinen. Til sammenligning kan det å betale 50 millioner pund for Torres gi samme brekningsfornemmelse som å betale 80 kroner for en halvliter øl; det er godt, men du finner tilsvarende vare billigere andre steder.
Gérard Houllier fulgte i midtuken opp den patetiske trenden blant engelske middelhavsfarerklubber om å kaste seg i cupturneringer for å seile trygt inn til 14. plass i Premier League. 0-3 i sekken mot Manchester City ble resultatet, og City behøver kun å passere førstedivisjonslaget Reading for å få anledning til å spille sin første FA-cupfinale siden 1981. Aston Villa på sin side var i finalen så sent som i 2000, det er mulig Houllier mente det fikk holde. Man kan tross alt ikke skjemme bort fansen heller. Men altså: Er det prisverdig å nedprioritere turneringer man faktisk har mulighet til å vinne til fordel for å oppnå en trygg ligaplassering? De færreste ønsker selvsagt å rykke ned, og jeg har full forståelse for at enhver managers arbeidsgiver, altså klubbens eier og økonomiske ansvarlige, heller vil klamre seg fast midt på tabellen år etter år fremfor å sette denne bekvemmelige eksistensen på spill ved å gå all-in i en kvartfinale i FA-cupen. Spør Bolton-fansen om de er fornøyde med at daværende manager Gary Megson valgte å kaste bort en mulighet til avansement i UEFA-cupen i 2008. Spør enhver Premier League-spiller om han helst vil løfte pokalen på Wembley eller om han vil havne på 10. plass heller enn 11. plass i ligaen. Fotballen bør, skal og må handle om å ville vinne - ikke om å unngå å tape. (Teksten er særdeles inspirert av Scott Murrays artikkel i The Guardian 3. mars 2011. Mest fordi jeg er lat.)
I sesongens femte Old Firm-oppgjør (av totalt sju, det lukter inflasjon) lyktes det endelig El Hadji Diouf å få rødt kort. Senegaleseren har riktignok kun deltatt i tre av oppgjørene mot Celtic etter utlånet fra Blackburn, men i cupomkampen på onsdag sprakk det for 30-åringen. Dioufs særdeles hjertelige forhold til Celtic-fansen skriver seg fra en episode i 2003, da han som Liverpool-spiller spyttet mot den skotske klubbens supportere. Slikt huskes man naturligvis for i Glasgow. Diouf mente tilsynelatende at stuntet var såpass vellykket at han senere valgte å gjenta suksessen både mot en 11-årig Middlesbrough-fan og Portsmouth-stopper Arjan de Zeeuw. Det virker som en halv evighet siden den 21-årige El Hadji Diouf vakte verdens beundring etter å ha regelrett torturert regjerende verdensmester Frankrikes midtstoppere i åpningskampen i VM i 2002. Oppvisningen i Seoul og innsatsen i resten av Senegals VM-kamper førte til at Liverpool leverte rundt regnet 12 millioner pund i krøllete sedler i en søppelsekk til Lens-president Gervais Martel for den unge spissens tjenester. Disse tjenestene viste seg imidlertid å bestå av lite annet enn en utrolig evne til å skusle bort målsjanser og å havne i trøbbel. Veien var kort til et utlån til Bolton, og overgangen ble deretter gjort permanent mot en betraktelig mindre sum enn det Liverpool selv måtte ut med. Opphold i Sunderland og Blackburn har ikke fått fart på en dalende karriere, og det er dessverre lite som tyder på at Diouf kommer til å huskes som noe annet enn en spyttende sinnatagg også i Skottland.
torsdag 24. februar 2011
Stale Solbakken, FA-cup og messias i pælær
Det ville seg ikke for Ståle Solbakken og hans FC København i første Champions League-oppgjør mot skakkjørte Chelsea på tirsdag. Eller Stale, som han kalles i engelsk media. Når sant skal sies virket hele FCK forholdsvis bedervet, noe som trolig skyldes den lange vinterpausen. Jesper Grønkjær trodde et øyeblikk enten a) at han fortsatt spilte på Chelsea eller b) at han het Olsen, ikke Grønkjær til etternavn, da han serverte Nicolas Anelka gjestenes første mål på et nypusset og veldekorert sølvfat. Carlo Anchovylotti benket nok en gang Didier Drogba i håp om at den rustne målmaskinen Fernando Torres skulle huffe og puffe seg opp i toppfart og forhåpentligvis fortaues vel i havn etter 90 minutter med et par goaler i maskinrommet. For øyeblikket virker Torres like cutting edge som en ødelagt Walkman; surgeipen ser ut til å være en kronisk lidelse, og ikke bare noe han fikk sneven av i Liverpool.
Kampreferat fra Manchester Uniteds to siste kamper mot henholdsvis Crawley Town og Marseille: Zzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz.
FA-cupen er fortsatt fotballens mest ærverdige turnering, i hvert fall for dem som har opplevd og overlevd Napoleonskrigene, revolusjonene i 1848 og et par verdenskriger. For andre fortoner turneringen seg mer og mer som det man selger som "Coca-Cola" på McDonald's - utvannet dritt. Manchester City - Notts County 5-0, gjesp. West Ham - Burnley 5-1, snork. Fulham - Bolton 0-1, bleh. Cupens anseelse har sunket lavere og lavere ned mot ligacupens nivå, og blitt en turnering for eliteklubbenes broilerbarn. En vanlig påstand, men en sannhet med modifikasjoner. For! Denne sesongen har vist at ingen lag kan føle seg trygge på trofeer (unntatt Nottingham Forest, som kun behøver å slå ubrukelige Derby for å stolt kunne heve Brian Clough Trophy), noe som har ført til at flere av toppklubbene - les Arsenal - har stilt usedvanlig sterke lag i begge cupene. "Usedvanlig sterke" kan selvsagt diskuteres, siden spillerstallene i de fleste tilfeller er sterkere enn tidligere, men det må sies å være en viss kvalitetsforskjell på Theo Walcott og Glenn Helder. Uansett ser det ut til at de beste lagene legger noen ekstra kalorier i FA-cupkampene - en gledelig utvikling for oss som kjempet ved Austerlitz og Waterloo!
To tredjedeler av det eminente ekspertpanelet i Norsk Tripping deltok som publikum under Egil "Drillo" Olsens foredrag på Litteraturhuset i Oslo forrige lørdag. Drillo fremsto som noe brydd og ukomfortabel i starten, men tødde fort opp. Landslagssjefen var urovekkende underholdende å høre på, og foredraget fikk oss nesten til å fortrenge ølprisene på Litteraturhuset - nesten. Drillos tema var effektiv fotball, og alle som har lest noe som helst av norsk faglitteratur om fotball de siste årene vil nikke anerkjennende til begreper som gjennombrudd, breakdown, lengderetning og Flo-pasningen. Charles Reep smiler mildt fra himmelen. Norge ble, naturlig nok, fremhevet som en lysfontene i mørket, mens England ble fremstilt som den store, stygge ulven sammen med Argentina. Sporty av Drillo å slenge dritt om Gamsten og Kjetil Wæhler, spesielt kommentaren om Gamstens manglende tempo vakte stor begeistring i salen! Det kunne være interessant å høre Drillos meninger om lag som spiller ballbesittende fotball mot etablert forsvar med det formål å skape rom, fremfor kun å høre evangeliet om å utnytte ubalanse og påfølgende ledige rom. Men den debatten er altfor seriøs til at vi kan ta den her, det får da være grenser!
Kampreferat fra Manchester Uniteds to siste kamper mot henholdsvis Crawley Town og Marseille: Zzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz.
FA-cupen er fortsatt fotballens mest ærverdige turnering, i hvert fall for dem som har opplevd og overlevd Napoleonskrigene, revolusjonene i 1848 og et par verdenskriger. For andre fortoner turneringen seg mer og mer som det man selger som "Coca-Cola" på McDonald's - utvannet dritt. Manchester City - Notts County 5-0, gjesp. West Ham - Burnley 5-1, snork. Fulham - Bolton 0-1, bleh. Cupens anseelse har sunket lavere og lavere ned mot ligacupens nivå, og blitt en turnering for eliteklubbenes broilerbarn. En vanlig påstand, men en sannhet med modifikasjoner. For! Denne sesongen har vist at ingen lag kan føle seg trygge på trofeer (unntatt Nottingham Forest, som kun behøver å slå ubrukelige Derby for å stolt kunne heve Brian Clough Trophy), noe som har ført til at flere av toppklubbene - les Arsenal - har stilt usedvanlig sterke lag i begge cupene. "Usedvanlig sterke" kan selvsagt diskuteres, siden spillerstallene i de fleste tilfeller er sterkere enn tidligere, men det må sies å være en viss kvalitetsforskjell på Theo Walcott og Glenn Helder. Uansett ser det ut til at de beste lagene legger noen ekstra kalorier i FA-cupkampene - en gledelig utvikling for oss som kjempet ved Austerlitz og Waterloo!
To tredjedeler av det eminente ekspertpanelet i Norsk Tripping deltok som publikum under Egil "Drillo" Olsens foredrag på Litteraturhuset i Oslo forrige lørdag. Drillo fremsto som noe brydd og ukomfortabel i starten, men tødde fort opp. Landslagssjefen var urovekkende underholdende å høre på, og foredraget fikk oss nesten til å fortrenge ølprisene på Litteraturhuset - nesten. Drillos tema var effektiv fotball, og alle som har lest noe som helst av norsk faglitteratur om fotball de siste årene vil nikke anerkjennende til begreper som gjennombrudd, breakdown, lengderetning og Flo-pasningen. Charles Reep smiler mildt fra himmelen. Norge ble, naturlig nok, fremhevet som en lysfontene i mørket, mens England ble fremstilt som den store, stygge ulven sammen med Argentina. Sporty av Drillo å slenge dritt om Gamsten og Kjetil Wæhler, spesielt kommentaren om Gamstens manglende tempo vakte stor begeistring i salen! Det kunne være interessant å høre Drillos meninger om lag som spiller ballbesittende fotball mot etablert forsvar med det formål å skape rom, fremfor kun å høre evangeliet om å utnytte ubalanse og påfølgende ledige rom. Men den debatten er altfor seriøs til at vi kan ta den her, det får da være grenser!
tirsdag 15. februar 2011
Durabelig derby, en legende legger opp og Bolton i fremgang
Roonited - City
Helgens snakkis ble utvilsomt Wayne Rooneys matchvinnende brassespark mot byrival Manchester City. En klar kandidat til årets mål, ingen tvil, og en perfekt knyttneve i trynet til bortefansen på et avgjørende tidspunkt. At Rooney spilte en heller svak kamp får således mindre betydning. Det var langt fra noen ufortjent hjemmeseier, til tross for at City periodevis hadde stort ballinnehav, og spesielt David Silva var flink til å skaffe seg rom. Dersom spanjolen hadde valgt å bruke innsiden av foten fremfor å tuppe etter tre minutter kunne kampbildet fort blitt et annet. Med unntak av denne tidlige muligheten skapte imidlertid ikke City all verden, og Nemanja Vidic og en imponerende Chris Smalling i Uniteds midtforsvar hadde stort sett god kontroll. De fleste eksperter virket overrasket over at Berbatov ble vraket fra start, men det er ærlig talt snarere regelen enn unntaket når United møter forholdsvis god motstand - spesielt lag som spiller med tre sentrale midtbanespillere. Med Giggs og Nani på flankene ofrer Ferguson lite offensiv slagkraft selv om en spiss erstattes av en ekstra midtbanespiller, i motsetning til hva som hadde vært tilfellet dersom f.eks. Park ble foretrukket på venstre kant. Taktikken fungerte tålelig godt, og Rooney satte kronen på verket med praktscoringen 10 minutter før slutt. City må dermed konsentrere seg om å sikre Champions League-plassen i tiden fremover.
Den korte og useriøse versjonen: 35 years! POW! In your face! Smileyface!
Den originale Ronaldo takker av
I revisjonismens tidsalder har Ronaldo Luís Nazário de Lima blitt fremstilt som Tjukke-Ronaldo, en slags gammel prototype for den yngre, smukkere og smidigere Cristiano Ronaldo. En tjukk vits som sjekker opp transvestitter. Dersom man kun har sett Ronaldo spille fotball etter overgangen til AC Milan i 2007 kan en slik oppfatning til dels være forståelig, men for de av oss som så ham i glansdagene i PSV, Barcelona og Inter vil et slik inntrykk være totalt fremmed. Da glemmer vi selvsagt ikke at han også scoret i bøtter og spann for Real Madrid, inkludert et hat-trick borte mot Manchester United der hjemmefansen ga ham stående applaus da han ble byttet ut. Før skadene gjorde sitt inntog kunne Ronaldo minne om Lionel Messi i måten han bare løp forbi motstanderne på (det skal naturligvis være unødvendig å måtte trekke inn Messi for å beskrive hvor god Ronaldo var, dette er kun en service til våre yngre lesere) . Fysisk styrke, god balanse og et svært godt skuddbein førte i løpet av karrieren til 247 mål på 343 kamper, samt 62 mål på 97 kamper for Brasil, inkludert 15 mål i 3 VM-sluttspill - noe som er rekord (kilde: Wikipedia). Se Ukens YouTube for høydepunkter fra karrieren til O Fenômeno.
Owen Coyle fører Bolton ut av den mørke middelalder
Etter at Owen Coyle tok over tøylene på Reebok Stadium har Bolton blitt forvandlet fra en nitrist gjeng med rivningsarbeidere feat. Jay-Jay Okocha til et sprudlende og offensivt mannskap som formelig lyser av spilleglede. En diskutabel påstand? Høyst sannsynlig, men det er ikke til å komme unna at Coyle har hatt en positiv innvirkning på The Trotters når det gjelder det underholdningsmessige. Til og med Johan Elmander, en spiller som trolig var avbildet i leksikon under "udugelig", har fått fart på karrieren under Coyle. Andre som har blomstret under den shorts-kledde skotten er Stuart Holden og Mark Davies, som virkelig har funnet tonen på midtbanen. Pluss på et brukbart forsvar, en rutinert keeper, den mobile straffeanstalten Kevin Davies og innlånte Daniel Sturridge, og du har et velfungerende lag som bør klare å hevde seg i Premier League.
Smånytt
Jeg vil forsøke å utvide bloggen med ymse småplukk, og starter denne uken med konseptene Ukens hot/not, Ukens YouTube og Ukens lesning. Kom gjerne med tilbakemeldinger.
Helgens snakkis ble utvilsomt Wayne Rooneys matchvinnende brassespark mot byrival Manchester City. En klar kandidat til årets mål, ingen tvil, og en perfekt knyttneve i trynet til bortefansen på et avgjørende tidspunkt. At Rooney spilte en heller svak kamp får således mindre betydning. Det var langt fra noen ufortjent hjemmeseier, til tross for at City periodevis hadde stort ballinnehav, og spesielt David Silva var flink til å skaffe seg rom. Dersom spanjolen hadde valgt å bruke innsiden av foten fremfor å tuppe etter tre minutter kunne kampbildet fort blitt et annet. Med unntak av denne tidlige muligheten skapte imidlertid ikke City all verden, og Nemanja Vidic og en imponerende Chris Smalling i Uniteds midtforsvar hadde stort sett god kontroll. De fleste eksperter virket overrasket over at Berbatov ble vraket fra start, men det er ærlig talt snarere regelen enn unntaket når United møter forholdsvis god motstand - spesielt lag som spiller med tre sentrale midtbanespillere. Med Giggs og Nani på flankene ofrer Ferguson lite offensiv slagkraft selv om en spiss erstattes av en ekstra midtbanespiller, i motsetning til hva som hadde vært tilfellet dersom f.eks. Park ble foretrukket på venstre kant. Taktikken fungerte tålelig godt, og Rooney satte kronen på verket med praktscoringen 10 minutter før slutt. City må dermed konsentrere seg om å sikre Champions League-plassen i tiden fremover.
Den korte og useriøse versjonen: 35 years! POW! In your face! Smileyface!
Den originale Ronaldo takker av
I revisjonismens tidsalder har Ronaldo Luís Nazário de Lima blitt fremstilt som Tjukke-Ronaldo, en slags gammel prototype for den yngre, smukkere og smidigere Cristiano Ronaldo. En tjukk vits som sjekker opp transvestitter. Dersom man kun har sett Ronaldo spille fotball etter overgangen til AC Milan i 2007 kan en slik oppfatning til dels være forståelig, men for de av oss som så ham i glansdagene i PSV, Barcelona og Inter vil et slik inntrykk være totalt fremmed. Da glemmer vi selvsagt ikke at han også scoret i bøtter og spann for Real Madrid, inkludert et hat-trick borte mot Manchester United der hjemmefansen ga ham stående applaus da han ble byttet ut. Før skadene gjorde sitt inntog kunne Ronaldo minne om Lionel Messi i måten han bare løp forbi motstanderne på (det skal naturligvis være unødvendig å måtte trekke inn Messi for å beskrive hvor god Ronaldo var, dette er kun en service til våre yngre lesere) . Fysisk styrke, god balanse og et svært godt skuddbein førte i løpet av karrieren til 247 mål på 343 kamper, samt 62 mål på 97 kamper for Brasil, inkludert 15 mål i 3 VM-sluttspill - noe som er rekord (kilde: Wikipedia). Se Ukens YouTube for høydepunkter fra karrieren til O Fenômeno.
Owen Coyle fører Bolton ut av den mørke middelalder
Etter at Owen Coyle tok over tøylene på Reebok Stadium har Bolton blitt forvandlet fra en nitrist gjeng med rivningsarbeidere feat. Jay-Jay Okocha til et sprudlende og offensivt mannskap som formelig lyser av spilleglede. En diskutabel påstand? Høyst sannsynlig, men det er ikke til å komme unna at Coyle har hatt en positiv innvirkning på The Trotters når det gjelder det underholdningsmessige. Til og med Johan Elmander, en spiller som trolig var avbildet i leksikon under "udugelig", har fått fart på karrieren under Coyle. Andre som har blomstret under den shorts-kledde skotten er Stuart Holden og Mark Davies, som virkelig har funnet tonen på midtbanen. Pluss på et brukbart forsvar, en rutinert keeper, den mobile straffeanstalten Kevin Davies og innlånte Daniel Sturridge, og du har et velfungerende lag som bør klare å hevde seg i Premier League.
Smånytt
Jeg vil forsøke å utvide bloggen med ymse småplukk, og starter denne uken med konseptene Ukens hot/not, Ukens YouTube og Ukens lesning. Kom gjerne med tilbakemeldinger.
torsdag 10. februar 2011
The Perch Strikes Back!
Og vips! Etter et skadeopphold på et års tid er Off the Perch tilbake. Forvent fart! Forvent spenning! Forvent saftige tabloide vinklinger!
...og bli skuffet. Det vil stort sett gå i samme tralten, med vindskeive betraktninger av stort og smått rundt fotball. Fotball generelt, men engelsk spesielt. Hvor høyfrekvent bloggingen vil bli får vi se, men det sysles med enkelte nye ideer som forhåpentligvis vil bli realisert når det måtte passe seg slik. I tillegg har jeg store planer om å løse sesongkort hos Skeid kommende sesong, så det vil muligens bli noen kraftanalyser og eplekjekke besserwisser-rapporter fra Bislett i løpet av våren. Time will show!
Vi avslutter comebacket med å anbefale våre søsterblogger Ørneredet og Norsk Tripping. Førstnevnte blogg støtter helhjertet opp om Torshovs stolthet, og følger med argusøyne, lupe og nykvesset penn SK Oslo-Ørns strabaser i 7. divisjon avdeling 4 i 2011. Hos Norsk Tripping vil du, kjære leser, hver uke bli servert suverene tippetips fra vårt ekspertpanel Rat Boy, Stiven Gørhard og undertegnede. Vi har sjelden færre enn 4 rette!
...og bli skuffet. Det vil stort sett gå i samme tralten, med vindskeive betraktninger av stort og smått rundt fotball. Fotball generelt, men engelsk spesielt. Hvor høyfrekvent bloggingen vil bli får vi se, men det sysles med enkelte nye ideer som forhåpentligvis vil bli realisert når det måtte passe seg slik. I tillegg har jeg store planer om å løse sesongkort hos Skeid kommende sesong, så det vil muligens bli noen kraftanalyser og eplekjekke besserwisser-rapporter fra Bislett i løpet av våren. Time will show!
Vi avslutter comebacket med å anbefale våre søsterblogger Ørneredet og Norsk Tripping. Førstnevnte blogg støtter helhjertet opp om Torshovs stolthet, og følger med argusøyne, lupe og nykvesset penn SK Oslo-Ørns strabaser i 7. divisjon avdeling 4 i 2011. Hos Norsk Tripping vil du, kjære leser, hver uke bli servert suverene tippetips fra vårt ekspertpanel Rat Boy, Stiven Gørhard og undertegnede. Vi har sjelden færre enn 4 rette!
Abonner på:
Innlegg (Atom)