Det ville seg ikke for Ståle Solbakken og hans FC København i første Champions League-oppgjør mot skakkjørte Chelsea på tirsdag. Eller Stale, som han kalles i engelsk media. Når sant skal sies virket hele FCK forholdsvis bedervet, noe som trolig skyldes den lange vinterpausen. Jesper Grønkjær trodde et øyeblikk enten a) at han fortsatt spilte på Chelsea eller b) at han het Olsen, ikke Grønkjær til etternavn, da han serverte Nicolas Anelka gjestenes første mål på et nypusset og veldekorert sølvfat. Carlo Anchovylotti benket nok en gang Didier Drogba i håp om at den rustne målmaskinen Fernando Torres skulle huffe og puffe seg opp i toppfart og forhåpentligvis fortaues vel i havn etter 90 minutter med et par goaler i maskinrommet. For øyeblikket virker Torres like cutting edge som en ødelagt Walkman; surgeipen ser ut til å være en kronisk lidelse, og ikke bare noe han fikk sneven av i Liverpool.
Kampreferat fra Manchester Uniteds to siste kamper mot henholdsvis Crawley Town og Marseille: Zzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz.
FA-cupen er fortsatt fotballens mest ærverdige turnering, i hvert fall for dem som har opplevd og overlevd Napoleonskrigene, revolusjonene i 1848 og et par verdenskriger. For andre fortoner turneringen seg mer og mer som det man selger som "Coca-Cola" på McDonald's - utvannet dritt. Manchester City - Notts County 5-0, gjesp. West Ham - Burnley 5-1, snork. Fulham - Bolton 0-1, bleh. Cupens anseelse har sunket lavere og lavere ned mot ligacupens nivå, og blitt en turnering for eliteklubbenes broilerbarn. En vanlig påstand, men en sannhet med modifikasjoner. For! Denne sesongen har vist at ingen lag kan føle seg trygge på trofeer (unntatt Nottingham Forest, som kun behøver å slå ubrukelige Derby for å stolt kunne heve Brian Clough Trophy), noe som har ført til at flere av toppklubbene - les Arsenal - har stilt usedvanlig sterke lag i begge cupene. "Usedvanlig sterke" kan selvsagt diskuteres, siden spillerstallene i de fleste tilfeller er sterkere enn tidligere, men det må sies å være en viss kvalitetsforskjell på Theo Walcott og Glenn Helder. Uansett ser det ut til at de beste lagene legger noen ekstra kalorier i FA-cupkampene - en gledelig utvikling for oss som kjempet ved Austerlitz og Waterloo!
To tredjedeler av det eminente ekspertpanelet i Norsk Tripping deltok som publikum under Egil "Drillo" Olsens foredrag på Litteraturhuset i Oslo forrige lørdag. Drillo fremsto som noe brydd og ukomfortabel i starten, men tødde fort opp. Landslagssjefen var urovekkende underholdende å høre på, og foredraget fikk oss nesten til å fortrenge ølprisene på Litteraturhuset - nesten. Drillos tema var effektiv fotball, og alle som har lest noe som helst av norsk faglitteratur om fotball de siste årene vil nikke anerkjennende til begreper som gjennombrudd, breakdown, lengderetning og Flo-pasningen. Charles Reep smiler mildt fra himmelen. Norge ble, naturlig nok, fremhevet som en lysfontene i mørket, mens England ble fremstilt som den store, stygge ulven sammen med Argentina. Sporty av Drillo å slenge dritt om Gamsten og Kjetil Wæhler, spesielt kommentaren om Gamstens manglende tempo vakte stor begeistring i salen! Det kunne være interessant å høre Drillos meninger om lag som spiller ballbesittende fotball mot etablert forsvar med det formål å skape rom, fremfor kun å høre evangeliet om å utnytte ubalanse og påfølgende ledige rom. Men den debatten er altfor seriøs til at vi kan ta den her, det får da være grenser!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar