Championship Manager 2. Spillet som har skylden for at en halv generasjon aldri hadde noe sosialt liv i ungdomstiden. Spillet som effektivt satte en stopper for alle kjæresteforhold, all skolefremgang og muligheten til å fungere som et normalt menneske på generell basis. Etter at spillet var blitt tjuvkopiert over fra seks disketter fremskaffet av fotballtreneren min (diskettene inneholdt for øvrig også en slags forhistorisk pre-porno, et pikselsammensurium som satte stygge spor i et ubesudlet guttesinn), gikk skoledagene stort sett med til å glede seg til å komme hjem igjen – til CM2, Spillet over alle Spill. Med for eksempel Eric Cantona, Uwe Rösler, Tony Yeboah og Alan Shearer på topp i en 4-2-4-formasjon utviklet alle kamper seg til å minne om en oppvisningskamp mellom Brasil 1970 versus Handikappforbundets old boys-lag anno 1914. Stor var også gleden da vi fant ut hvordan man kunne hente inn Fowler, McManaman og Collymore fra Liverpool gratis, sende resten av gjengen ut på free transfer og i tillegg svindle til seg alle pengene klubben eide! Eventuelle kommentarer om United-supporteres manglende moral ignoreres. CM2 var det fortryllende første stevnemøtet med fotballmanagerspillene for min del, og er fortsatt høyt verdsatt. Men så, noen år senere, skjedde det. Etter flere mislykkede forsøk på å gjenoppleve magien fra det originale CM2, ble jeg forført på ny. Rått, brutalt og totalt. Sesongen 1997/98. Nytt Championship Manager 2 – 97/98. Der CM2 i dag fremstår som den første jenta du dro med deg på kino, holdt hender med og nusset på etter at kvelden var omme, er CM 97/98 dama som slukte deg hel på samme kino noen år senere. Dama som dro deg med hjem og ga deg innblikk i en voksenverden du ikke visste eksisterte, og som med tiden ble en altoppslukende besettelse. Med CM 97/98 var tilværelsen fullendt.
Her er det på tide å komme med en aldri så liten innrømmelse. Hei, jeg heter Sigurd, og jeg har spilt CM 97/98 mer eller mindre sammenhengende i 10 år. Uten å være spesielt utro mot spillet heller (mye på grunn av å ha slitt med bedrøvelige datamaskiner opp gjennom årene, men pytt pytt). Sommerferiene har gått med til oppdatering av spillerstaller, managerbytter og til og med etablering av klubber som ikke fantes i systemet! Draktfarger, stadionnavn og økonomi - the works. Ja, du har rett. Det er ikke til å nekte for at jeg til tider har følt meg som den lokale utgaven av Rain man, rent bortsett fra at han er bedre til å telle og å kjøre bil enn det jeg er. Hadde jeg brukt like mye tid og krefter på for eksempel børsindekser eller noe annet i samme gate, det vil si noe enormt kjipt, for pappagutter med blådress og ekle for- og etternavn, kunne jeg trolig sittet rimelig godt i det i dag. Men jeg angrer ikke ett sekund! All geografikunnskapen min har jeg for eksempel fra Championship Manager, det finnes nærmest ikke den by i Europa jeg ikke har hørt om dersom de har et eget fotballag (såfremt laget bærer byens navn – Gelsenkirchen ville jeg for eksempel aldri kunne plassere på noe kart). Og hvem mener i fullt alvor at det ikke er viktigere å ha oversikt over mosegrodde skotske tredjedivisjonsklubber enn ting som forbrukerøkonomi og stortingspolitikk? Hah!
Etter en kriminelt lang innledning og litt mimring skal vi nå over til denne bloggens hovedanliggende, eller det jeg egentlig skulle skrive om. Saken er nemlig den, at i CM-serien (og senere Football Manager) finnes det alltid en flokk med unge spillere som blir enormt gode etter at man har spilt noen sesonger. Som regel er disse talentene spredt rundt om i ymse bakgårdsklubber (NB! I CM-spillene, i det minste, din kjedelige kverulant), men i enkelte tilfeller opplever man at én klubb har fått alle essene, hele kongerekka, et par dronninger og noen brukbare knekter på hånda. I CM2 var Crewe Alexandra en slik klubb. Laget fra Gresty Road hadde uslipte diamanter som Neil Lennon, Danny Murphy og Steve Macauley i spillerstallen, og selv om disse nesten alltid ble raidet av større klubber med det samme spillet startet, satt i det minste klubben igjen med en god bunke sedler med bilde av dronningen på. Før Bosman-dommen dette, vøtt. Old school to da bone. Uansett, laget vi skal frem til i dagens rebus er CM 97/98-utgaven av Crewe, nemlig skotske Partick Thistle.
THE PARTICK FIVE
Det er ingen klubb på CM 97/98 som har like mange potensielle storspillere som Glasgows ”glemte” lag Partick Thistle. Ungguttene Billy MacDonald, Alex Martin, Martin Lauchlan, John Ritchie og Robert Dunn utviklet seg i større eller mindre grad til å bli gode spillere etter hvert som sesongene gikk. Martin Lauchlan ble ALLTID god, mens Dunn, Martin og Ritchie som regel ble det. MacDonald var litt opp og ned, men ble som regel minst skotsk landslagsspiller. På den tiden sto det i samsvar med å være zlotymillionær i Polen, men dog. Sånn i ettertid har jeg imidlertid lurt litt på hvor det ble av dem her i den virkelige verden? Logisk sett burde man jo, relativt interessert i britisk fotball som man tross alt påberoper seg å være, ha hørt om i det minste en av dem på jevnlig basis. Slik har det ikke vært. Gjennom litt detektivarbeid på vårt alles internett har det lyktes meg å grave frem ørlitt informasjon om The Partick Five post-CM 97/98, les og gråt!
Martin Lauchlan
Lagets udiskutable storstjerne, og en av de bedre spillerne på CM 97/98. Til tross for at Lauchlan slo til med det samme han debuterte på førstelaget, kunne verken han eller de andre lovende ungguttene på Partick-laget hindre at klubben ble degradert til andredivisjon i 1998. Sesongen etter startet lovende, men Lauchlan pådro seg et stygt ankelbrudd etter få kamper, og ble ikke den samme spilleren etterpå. Han scoret to mål i sin siste kamp for Partick i 1999, og ble solgt til St. Johnstone i løpet av sommeren. Lauchlan fikk totalt 37 kamper for Partick Thistle og scoret 6 mål. Da han ankom the Saints for £45k ble han beskrevet som et vidunderbarn, men like fullt forlot han klubben på lån til fordel for Dumbarton etter kun 6 kamper. Heller ikke i Dumbarton ble Lauchlan noen suksess, blant annet beskrives han som ”the much-maligned Lauchlan” i et kampreferat fra klubbens supporternettsted. I 2003 gikk ferden videre til Stenhousemuir, hvor han fikk 53 kamper på to år. Hva som har skjedd her har jeg ikke lyktes i å finne ut, men det er tvilsomt om videre spill i Finn Harps i Irland kan regnes som noe steg oppover karrierestigen. Etter et kort mellomspill i Elgin City (9 kamper) og Bellshill Athletic (hvor han kritiseres for filming) finner vi foreløpig siste spor av Martin Lauchlan i Petershill Athletic, som spiller i SJFA Stagecoach Superleague Premier League. Nei, jeg vet heller ikke hva det er for en slags divisjon. Vinneren av denne divisjonen kan ikke rykke opp ifølge Wikipedia, men kvalifiserer seg fra og med 2007/08 direkte til første runde i den skotske cupen. Klubbens motto er ”Easy the Peasy”. Jeg har grått mang en modig tåre for Martin Lauchlan etter å ha lest dette. Det føles litt som å møte en god barndomsvenn liggende skitten og forkommen i pisserenna på den lokale puben, og det eneste du vil er å ta ham med deg, klappe ham på skuldrene og si "It's gonna be all right, Martin. It's gonna be all right".
Billy MacDonald
MacDonald startet karrieren i West Bromwich, før han kom til Partick Thistle i 1994. Etter en rekke gode opptredener for reservelaget ble Billy et fast innslag på førstelaget, hvor han gjorde sine saker bra. Etter å ha blitt utvist som en følge av krangling med Paul ”Gazza” Gascoigne under dennes dager i Rangers fikk MacDonald ytterligere oppmerksomhet – om enn av det uønskede slaget. Til tross for en god førstesesong ble ikke MacDonald lenge i Thistle, og etter et par sesonger ble han solgt videre til Dunfermline. Etter dette har han vært innom Livingston, Stranraer og Alloa, i tillegg til opphold i Finland og Australia (!). I 2004 ble ”den erfarne midtbanespilleren” Billy MacDonald, 27 år, signert av Queen of the South, og etter dette fordufter alle spor etter ham. På Particks sider står det imidlertid at MacDonald alltid fikk/får en varm velkomst hver gang han vender tilbake til Firhill, så da tar vi til takke med det. Heller varm applaus enn forkommen i pisserenna.
Alex Martin
Ble hentet inn fra Airdrie med et rykte som en ung spiss som var god inne i boksen, og fikk en god start på karrieren i Thistle da han scoret mot Hamilton i debuten. Dette skulle dessverre vise seg å bli hans eneste mål i Partick-trøya. Etter at Tommy Bryce tok over som manager fikk Martin kun én kamp, og godtok tilbudet om fri overgang. Alex Martin fikk totalt 22 kamper for Partick Thistle, men hele 18 av dem var som innbytter. I 1999 havnet han i Queen’s Park, men mer informasjon enn dette har jeg ikke klart å finne. Alex Martin kan uansett trøste seg med at han alltid kan være toppscorer i Manchester United på CM 97/98.
Robert Dunn
Robert Dunn endte opp som Årets spiller og toppscorer for Thistle med 14 mål i 98/99-sesongen, og så ut til å være det perfekte eksempelet på at et godt ungdomsarbeid kan bære frukter. Senere sviktet derimot formen, og etter å ha blitt degradert til femtevalg som spiss forlot Dunn klubben i 2001 til fordel for Airdrie. Oppholdet i Airdrie ble mislykket, og endte med 14 kamper som innbytter og 0 mål totalt. Etter 4 kamper i Dumbarton samme sesong gikk Dunn videre til Stirling Albion, der han fikk med seg respektable 33 kamper sesongen etter. Korte opphold med måltørke i St. Mirren, Dumbarton (igjen) og Stirling (igjen) fulgte, før han endte opp i Queen’s Park i 2006. Her spilte han inntil fjorårssesongen, der han på ny ble overført til Dumbarton. (Hallo? På det tredje skal det skje?). Uansett, Dunn har i det minste fått sitt eget Robert Dunn Appreciation Society, som du kan besøke her: http://www.bebo.com/dunngoal2
John Ritchie
Fikk kun én opptreden som innbytter for Partick Thistle, i 96/97-sesongens siste kamp mot St. Mirren. Neste sesong forsvant han fra klubben. Det er vanskelig å finne ut hva som har skjedd med Ritchie senere, men i 2002 får i alle fall en mann ved navn John Ritchie fri overgang fra tredjedivisjonsklubben Dumbarton. Hvorvidt dette er samme person eller ei, aner jeg ikke.
Dette ble, som du skjønner, en mye tristere affære enn hva jeg hadde forventet. Hvorvidt det skyldes at Sports Interactives (firmaet som lagde CM) researchere var udugelige, eller simpelthen at skader, uflaks og andre uheldige omstendigheter førte til at the Partick Five ikke er dagens Ronaldo, Messi, Iniesta, Torres og Lampard vites ikke. Alle nye opplysninger mottas med takk, justice for the Partick Five!
